hits

Tilbake til ungdomsskolen for en liten ettermiddag

Jeg skal hjelpe til litt i en konfirmasjon. Festen skal avholdes p tenringen sin ungdomsskole. Det er tilfeldigvis ogs min gamle ungdomsskole. Jeg har knapt vrt her siden jeg gikk ut for snart atten r siden. Jeg fr alltid blodsmak i munnen og krakilske hjertebank nr jeg nrmer meg bygget. Bare det sitte p bussen p veien forbi bakken opp til selveste Skolen gjr at jeg mister fokus for en stund. N er jeg til alt overml inn i selve bygget. Hjertebank. Blodsmak. Synsforstyrrelser. Alt er ved det samme gamle. Bare ikke dette: jeg er ikke elev. Jeg er voksen. Ingen elever, ingen lrere. Ingen kjenner meg. Ingen tar notis av meg.  Jeg puster rolig. Kjenner at fttene mine holder. Og er glad det er fem r til mitt eget barn kanskje skal begynne her. Jeg trenger visst litt ekstra tid.

Ammehjelper og fantastisk stolt av det !

Jepp. Jeg er ammehjelper. Ammehjelpen er femti r i r, og det hele ble feiret med brask og bram i Oslo for noen dager siden. Da ammehjelpen ble etablert, var det med et ml om selv bli overfldig. N har jeg bare vrt ammehjelper i fem r, s vet ikke alt om hvordan ting har vrt fr. Men s langt, i mine fem r som ammehjelper har jeg aldri flt at vi, jeg og de andre som p en eller annen mte er engasjert i ammehjelpen trengs mer enn det vi gjr akkurat n, i det Herrens r 2018. I verdens beste land fde i, bla bla bla. Jeg skal ikke skrive om barselomsorgen og hva jeg mener om den. Det ville gitt meg bde utslett, krakilsk sinne og hikke. Ikke i dag. I dag skal jeg bare skrive om meg og ammehjelpen.

Hva gjr en ammehjelper sa du? En ammehjelper er en kvinne (ja, det er et krav om egen ammeerfaring, slike eies meg bekjent kun av kvinner) som hjelper mdre med fikse amming. Rett og slett. Det kan vre svare p korte greie sprsml, og det kan vre greie ut lange kompliserte saker, og alt midt imellom. Summen av alt vi driver med er at vi nsker bidra slik at enhver mor kan f amme barnet sitt s lenge hun selv nsker, og at hun fr den hjelp hun behver. S enkelt, eller s vanskelig. Dette gjr vi fullstendig frivillig, vi betaler til og med en kontigent for f lov til sette merkelappen "ammehjelper" bak navnet vrt.

Jeg har ftt sprsml om jeg gr rundt og ammer andre sine barn. Svaret er alts nei, det gjr jeg ikke. Mtte blitt trrmelk isfall, det er i disse dager tre r siden sist jeg ammet. (Jajo okej, dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har faktisk ammet en annen kvinnes baby. Barnet er arvingen til en god venninne av meg. Komplisert fdsel, komplisert start, kjapt kokt ned til at venninna mi hadde mindre melk enn barnet hadde behov for akkurat da, og dessuten var totalt utkjrt etter en maratonfdsel. Jeg tilbydde meg passe barnet snn at hun kunne f sove litt, og spurte om hva hun nsket jeg skulle gjre dersom barnet vknet og var sultent. Erstatning eller pupp fra meg. Hun ble sjeleglad for sprsmlet, og valgte det siste. En vennetjeneste jeg er glad for kunne ha ytet, og glatt hadde gjort igjen. Dersom jeg alts hadde hatt melk fremdeles da)

Jeg interesserer meg for amming. Jeg har lest om amming. Jeg har besvart og besttt ammehjelperoppgaven, og med det ftt bekreftet at jeg kan ihvertfall det helt grunnleggende om amming (jeg vil ogs pst at jeg kan den del mer enn noen helsepersonell, men selvsagt ikke alle. Og det er mange ammehjelpere som er langt flinkere enn meg) Men jeg er ikke s verst alts. Da jeg ble oppfordret til slanke min fullammede michelinbaby p seksmnedskontrollen (man skal alts aldri slanke en baby, og ihvertfall ikke en morsmelkernrt en) av legen p seksmnedskontrollen, kjente jeg p en velkjent flelse av trass. Et lite fkk ju. Alts. Jeg argumenterte p mitt usikre muntlige vis (jeg hater argumentere, og ihvertfall muntlig, men alts! En lege (vikar, men likevel) p helsestasjon, som oppfordret meg til slanke babyen min, og som attptil  insinuerte at det omtalte barnet ikke rullet rundt fordi hun var for tykk! Fordi jeg slenge ut puppen for ofte?! Jeg minnes at jeg freste ett eller annet og marsjerte ut. Med en vennlig tupp bak fra en ammehjelper i barselgruppa, bestemte jeg meg for formalisert kunnskapen min litt. Jeg bestilte ammehjelperoppgaven p ammehjelpen sine nettsider, besvarte den etter beste evne, og poff. Dermed var jeg ammehjelper. Det er jeg dritstolt av.

 

Jeg faller

Hun vkner med en diger stein i magen. Den er s tung at hun ikke makter reise seg opp. Hun ligger flatt ut under dyna, med vidpne yne. Hun roper ut, men ingen hrer henne. Hun er ikke alene. Hun hrer sovepust. Hun snur forsiktig p hodet sitt, for se hvem som puster. Hun ser en kropp med sorte hull. Det er ingen der. Det er ingen. Hun svelger. Hun kjenner blodsmaken velte frem. Og hun svelger unna syndefloden som kommer opp fra spiserret sitt. Det smaker surt. Salt. Bittert. Hun greier det ikke. Det glipper ut av munnen hennes. Hun m vekk. Hun forsker lfte av meg dyna, men den sitter fast. Hun river tak i den, lydlst, og fr til slutt slengt ned den ene foten. Den treffer sirup. Steinen i magen truer med trenge igjennom skinnet hennes, og etterlate et stort hull i ryggen. Hun setter seg opp i senga, og den ene foten p gulvet.

 

Hun strever. Hun tar et grep om magen, som for berge den fra knuses av den fordmte steinen. Hun setter den andre foten ned p den samme bakken, og str og gynger til hun finner balansen. Det er sirup overalt. Det er tung tykk sirup overalt, hun vasser i sirup. Hun m vekk. Hun m svmme. Han lar seg falle. Glir ned i sirupen, og tar lange svmmetak. Steinen i magen trekker henne ned. Hun forsker tafatt motvirke tyngdekraften, men steinen er s tung. S tung. Det nytter ikke. Hun tar tak om bren, og forsvinner sakte ned.

 

Noen tar tak og trekker henne opp. Hun renskes for sirup, og blir lagt tilbake i sengen. Hun kjenner hendene fomle, som om de leter etter noe. Endelig fjerner de steinen. Den hales brutalt ut av henne, og etterlater et digert og pent sr. Hun blr. En bekk, ei elv av rdt og svart blod fosser ut av henne. Det velter ut av kroppen, ned p sengen og forgreiner seg som et fuktig og bibelsk Gosen. Hun er fri. Han har sluppet henne fri fra bren. Hun brer ikke steinen lengre. Hun puster ned i magen. Frst fort og hjelpelst. Som en fugleunge. Men hun er ingen fugl. Hun har full kontroll. Hun behersker begivenhetene, nei, hun styrer dem. Hun er den evige og allmektige. Hun er fri, og skal aldri mer la seg binde og styre. Hun er himmelen, jorden og helvete, hun er mektig og sterk. Hun er ingenting, og hun er alt. Hun setter seg opp i sengen, og ser han st der med steinen i hnda. Den skinner i slvgrtt. Og motet og han forlater henne i samme yeblikk. Hun luker ynene, og hrer skrittene nrme seg. Dempet, men uten sirup. Hun forstr ikke, men rekker ikke spekulere. Han bruker hendene og bryter seg inn. Vrenger srkantene til side, og trykker steinen p plass. Den stenger for, og hun fr ikke puste. Bare korte sm gisp. Han sier ingenting, men gr igjen med hevet hode. Og det blir kveld og det blir natt. Alle disse dagene, og alle de pflgende nettene

 

Det lukter vr. Det er vr, og jeg er hel. Det er skrapt sollys. Det er vann som risler, is som smelter. Det er mennesker som lever, mennesker som gr, og jeg som lever. Jeg er. Jeg bare er. Jeg er limt fast til gulvet. Sju lag med lim. Vannfast superlim. Jeg str fast, jeg rrer meg ikke av flekken. S det skjer. Det skjer, og jeg er. Jeg er ikke fryktls. Jeg har ikke kontroll. Jeg trer inn i skyggelandet og gir meg til lete etter noen vre sammen med. Jeg ser en kvinneskikkelse p veggen, og forsker mte blikket hennes. Jeg strekker hnden min etter henne. Men da blir hun borte. Hun forsvinner. Jeg leter fortvilet etter henne med ynene mine. Hodet virrer, men det sitter fast p skuldrene. Jeg kan ikke finne henne, det er bare meg, skygge og stein.

 

Det er vr i luften. Snen har smeltet til vte flekker her og der. Jeg ser etter deg. Du er med meg. Overalt er du med meg. Du eier meg. Jeg har deg med meg i tankene mine, i pusten min, i ynene mine. Du er med meg i drmmene mine, i marerittene mine og i skyggene bak meg. Jeg er aldri alene. Jeg bde frykter deg og trenger deg. Du lar meg slippe bren min. Steinen. Av og til tar du den ut og vasker den ren. Men s setter du den alltid p plass igjen.

 

Det blir kveld og det blir natt, og jeg glemmer telle alle disse dagene. De bare flyter forbi. Vonde og mektige. Og du eier meg. Og du eier meg.

 

Og s du da. Du som ser meg, men som ikke ser det. Jeg kan ikke fortelle deg om alle de trdene som er stukket igjennom huden min. Jeg kan ikke fortelle deg om de utallige nlestikkene jeg mtte tle for at trdene skulle sitte fast. Jeg kan ikke fortelle deg om de gangene jeg nesten biter av meg tungen for ikke skrike av smerte. Jeg kan ikke fortelle deg om de gangene jeg har blitt delt tvers av, for mysommelig bli sydd igjen av andre usynlige trder. Jeg kan ikke fortelle deg om steinen han har lagt igjen i magen min. Jeg kan ikke fortelle deg med ord hvordan det kjennes ut nr han flerrer opp magen min, rensker den ren, og setter den p plass. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg m komme hver gang han trekker i trdene mine. Jeg kan ikke fortelle deg at han styrer dem. Jeg kan ikke fortelle deg hvem han er. Jeg kan ikke fortelle deg at det gjr vondt. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg lever for ham. For du vil aldri forst. Forstr du?

 

Jeg kan ikke fortelle deg at jeg er redd. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg ikke vil. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg m. Jeg kan ikke. For du vil ikke tle det. Jeg er den ene. Jeg er den utvalgte. Jeg er den utvalgte, som er, som kjenner og som tler. Selv det jeg ikke makter. For jeg er sterk. Jeg er sterkere enn dere alle.

 

Ogs du da. Du og jeg. Du som ser meg, men som ikke ser det. Du og meg. Vi er to ensomme solsystem i parallelle univers, hvor sprk, tilhrighet og samhold har ftt opphre. Vi husker ikke hverandre mer, og vi ser ikke hverandre. Men jeg ser deg. Jeg ser deg alene, i dette andre universet. Men jeg har ingen lemmer jeg kan strekke etter deg. Jeg kan ikke n deg.

 

Jeg legger meg igjen. Horisontalt, flatt ut p senga. Min egen seng, i skotskrutete flanell. Veggene er grnne. Sengetyet er grnt. ynene er grnne. Stemmene er grnne. Men jeg er ikke der. Jeg faller gjennom veggene. Her, akkurat n. Gjennom luktene, gjennom gulvet. Jeg faller gjennom, ned, bort og ut. Og jeg oppstr. Ren. Hvit. Vasket. delagt. Det var natt, og jeg stryker meg over hret. Jeg legger meg i senga. Rettet ut krllene p lakenet. Det er forresten ikke grnt. Hvor kom det grnne fra? Hret faller ned i ynene mine, og hpet blir mrkegrnt. Det blir natt og jeg sover med ett ye pent, og ett re p vakt.

 

Og jeg faller. Jeg har falt. Og jeg faller.

November og dde folk og alskens spkelser og skyggeskrmt. Men nu jvlar. N er det desember

November kom. November la seg som et klamt og tett teppe over ansiktet mitt.November kom, og mante frem tomheten, savnet og det mrke fra krokene. November kom, og tvang meg til kjenne etter. Dagene har gtt. Ukene, mnedene, rene har gtt. Likevel er de borte. De er borte, alle sammen, og de vil ikke komme tilbake. Jeg maner dem frem med ujevne mellomrom, til de trer fram fra de bleke konturlse laknene sine, og blir helstpte mennesker. Levde og ulevde liv jeg aldri skal glemme. 

Pappa. Jeg ser deg fremdeles. Jeg snakker med deg i tankene mine. Jeg har fridd meg litt fra ket om skulle vre perfekt for deg. Du forventet det aldri av meg, likevel bygde det seg en vegg imellom oss. Jeg ser det n. Og jeg har glemt det. Jeg hrer stemmen din, ser deg i ynene mine. Jeg lukker dem, og vil for alltid se steinansiktet ditt. Skilt fra livet. Tusen vingeslag borte. Sr ved leppa. Du hadde vrt dd i nesten to uker fr jeg s deg. Hva gjorde de med kroppen din? Jeg ser deg. Og du forsvinner.

Farfar. Sommerferie uten innlagt vann og do. Eviglyse netter. Lille dokka. Litjdokka. Jeg smiler. Du gjemte deg for tyskerne fr du dde. Og du smilte da du dro. Og det kjentes greit. En passe gammel mann. Trist, men ikke tragisk. Livets gang og bla bla bla. Hvorfor var jeg litjdokka di? Jeg har ftt hre at du kalte ungen din som dde for det samme. Var vi like, jeg og hun? Hvordan overlever man miste et barn?

Et barn. Charlie. Modern hennes. Min pappa, og hennes barn. Oss to midt imellom. En gang skal vi drikke vin for de som dde. Vi skal drikke vin og le hyt. Vi skal feire dden. Vi skal le av fare. Vi skal le av det endelige. Vi skal forbanne dden. Vi skal forbanne det endelige. Og vi skal le like inn i evigheten for alle oss som ikke slipper unna. Men hvordan overlever man miste et barn?

Karin. Alle er vi like for ljen. Hadde han en sjel var den en skjres, rver den som skinner mest. Tyven tyven. Tyven er en jvel. Null respekt og ddsforakt. Vrherre sitter og klr seg i skjegget og ser bort. Og mister noen eller noe p veien. Ta noen andre. Ta noen gamle, noen som ikke vil leve, ta hvem som helst jeg ikke kjenner som ikke har s mye leve for. Egoistiske menneske. Tenkte han kanskje, og tok henne likevel. Men det rde hret gr visst i arv.  

Tine. Liten og stille, men full av kraft og stemme. De lot deg visst aldri f fred. Voldtatte drmmer og fremtid. Jeg tenker p mine egne barn som skal begynne p samme skole om noen r, og kjenner at jeg faller her jeg sitter. Ned igjennom sofaen og til et sted hvor alt flyter. Ord blir bare ord og drmmer. Har du ftt fine drmmer n? Eller holder du fremdeles pusten, og venter p redningen. Ja, jeg vet. Det var i oktober. Men du ble til aske og ild i november. 

Med desember kom luften tilbake. Teppet gled tilside, og jeg kunne omsider puste igjen. Vaske gulv. Vaske det ut. G det vekk. Puste sn. Og la det passere.

Ja, jeg jobber deltid. Ja, det koster. Ja, det er jeg ogs klar over.

Jeg er ei snn dame som jobber deltid. I dag har jeg fridagen min. Resten av ukas fire arbeidsdager jobber jeg redusert. Jeg drar sist hjemmefra, og jeg kommer av og til ogs hjem frst. Pluss at jeg har den tidligere nevnte fridagen min da. 

Jeg er klar over at noen, eller mange mener at jeg skyter meg selv i foten med dette valget. Eller. Valg og valg. P mange vis er det jo et valg. Men det er ikke et valg jeg har tatt alene. Jeg har tatt det i samrd med kroppen og helsa mi. 

S klart det gr utover mange ting. Det mest umiddelbare og merkbare er inntekten. Vi har aldri vrt, og kommer heller aldri til vre en familie som lever p to fulle arbeidsinntekter. Barna mine har vrt definert som fattige. Det merket vi godt. Det var aldri snakk om hvilke pakker de skulle f i pakkekalenderen sin. De fikk den billigste sjokoladekalenderen, den til ti kroner med vond sjokolade i, masseprodusert fra Tyskland (og ellers ingen andre stygge ord om Tyskland her). Det var den vi hadde rd til. Jeg fikk vintersko i julegave fra mamma i fjor. Det var fordi de jeg hadde trakk vann p siden, og var hullete under. Vi hadde ikke rd til nye.

Vi eier et hus. Men det er hovedsaklig fordi jeg arvet den dobbeltforsikrede fadern min som dde. En bedriten ulykke mens han var p ferie. Man kan ikke velge, men jeg ville heller ha bodd i en trang leilighet og fremdeles hatt pappa enn miste ham, f forskudd p arv og dermed vre i stand til kjpe det kjre huset vi bor i n. Men man kan ikke velge. Jeg fikk ikke velge. 

Vi pusser nok ikke opp i r heller. Jeg kan saktens drmme om nytt bad. Eller gulv. Slette vegger. Et ordentlig gulv p soverommet, i stedet for vegg-til-vegg-teppet som har ligget der i sikkert tjue r. Gud vet hva som skjuler seg der inne.

Vi har ikke rd til dyr og stilig ferie hvert r. Som regel drar vi hjem til svigers nordp, og bruker noen uker p det. Neste r skal vi til Danmark. Det kommer vi til spare et helt r for. Vi tar sistebussen fremfor nattbussen. En sjelden gang nattbussen fremfor taxi. Og til neste sommer kommer vi til ha greid spare sammen nok til at vi skal f en helt fantastisk ferie i Danmark. Vi gleder oss. Til og med ungene gleder seg snn at de er villige til spare og forsake noe. 

Jeg er klar over at jeg kommer til sitte med en ganske s liten pensjon nr jeg blir pensjonist. Jeg vil nok vre avhengig av mannen min for at det skal g mer enn akkurat. At det har blitt spass tradisjonelt, med far som jobber mest og mor minst irriterer meg litt.

Det var dette med helsa da. Jeg ser ikke ned p andre foreldre som velger jobbe fulltid, men jeg fler av og til at noen slike ser ned p meg. Jeg har gitt opp karriere for lenge siden. Det er ikke det viktigste i livet. Jeg er ndt til forholde meg til helsa. For at jeg skal bevare den og vettet, for at jeg skal fungere som en oppegende omsorgsperson for barna mine er jeg ndt til jobbe vesentlig mindre enn normen. Og klart det koster. Badet vrt gikk ut av mote tidlig p nittitallet. Skapdrene har gtt i stykker, snn at innholdet i skapene penbarer seg for enhver som er i rommet. Linoleumen p gulvet er stygg og slitt, og ser skitten ut samme hvor mye jeg gnukker. Veggene p stua har strie som flaker seg langs listene. Selv om to strk maling hjalp en del, ser man fremdeles hakk og buler her og der. Vi m prioritere ganske hardt p hva vi velger bruke penger p. Vi velger ferie neste r, og en hverdag med rlite konomisk slkk. 

Jeg kan ikke si at jeg jobber redusert for barna mine sin skyld. Jeg tror de har godt av kortere dager enn vi ville hatt mulighet for ved to fulle stillinger, men jeg tror samtidig ikke at de ville tatt skade av lengre dager. 

h, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette lengre. Men ja, jeg har valgt jobbe redusert. Samtidig er det ikke et valg jeg opplever ha tatt, men et valg koppen min har tatt for meg. Og ja, det koster. Bde n og i framtida. Vi har, og kommer sikkert alltid til ha drligere rd enn par hvor begge har fulle jobber. Selvsagt og helt greit. Nei, jeg tror definitivt ikke jeg er en bedre moder enn de som jobber fulltid. Ok?

Nr lillesster brer med seg storesster og autisme i ryggsekken

Jeg har to barn. To pigebrn. Begge gir meg gr hr, rynker, latteranfall, store og sm sorger, bekymringer og rer, og begge gir meg et hav av glede. Et helt vanlig mammaliv, vil jeg tro. 

Samtidig har jeg et barn med autismediagnose. Det betyr at jeg ogs har et barn som er sster til ei med autisme. Og slike ssken snakkes det ikke s mye om. Jeg har ogs p flelsen av at det tenkes relativt lite p dem ogs. Jeg har funnet forsvinnende lite litteratur om emnet, og dagskurset jeg har ftt i statlig regi nevnte ingenting om sskenrelasjoner.

Det er ikke til komme ifra at autisten i familien av og til krever oss mer enn en tenkt gjennomsnittsunge p hennes alder. Hun kan trenge skjerming, hun kan trenge en ekstra hnd, hender over ynene, rene, hun kan trenge at vi hjelper henne igjennom angst og spetakkel. Og selv om vi er to foreldre p to unger, s gr det av og til utover hun uten diagnosen. Lillesster. 

Hun kan forsvinne litt i autismen, selv om hun ikke har den. 

Jeg tror hun synes storesster er et helt fantastisk menneske. Der er vi alts enige. Samtidig tror jeg ikke det er bare enkelt. En sster, store eller lille kan i blant vre noe herk for alle og enhver. En sster med autisme vil ofte fremst som annerledes enn andre barn, i strre eller mindre grad. Lillesster vet at det ofte er vanskelig for storesster snakke med andre barn. Lillesster, som ofte fr det til, ser jo at storesster strever. Hun er snill, lillesster. Og legger dermed av og til et press p seg selv for f inkludert storesster. Tar seg av henne. Gr vekk fra den nye vennen, for leke med storesster. 

Da begge gikk i barnehagen var de som erteris. De lekte sammen s ofte de kunne. Det handlet nok ofte om at de har gjensidig glede av hverandre, de er svrt ofte gode venner, bde ute og hjemme. Men jeg tror ogs det handlet litt om beskytte hverandre, passe p hverandre. Storesster var stor, lillesster var liten. De hadde det fint sammen.

Men lillesster blomstret opp da storesster begynte p skolen, og de ble adskilt store deler av dagen. Hun fant mer sin egen plass i barnehagen. De autistiske faktene hun hadde, som av og til gjorde at bde vi og barnehagen lurte p om vi hadde to barn med autisme, forsvant gradvis. Hun lrte seg snakke hyt, forsiktig og gradvis.Hun ble mer seg selv, og mindre en kopi av sin gode venn Storesster. Hun fant sin egen plass, som bare seg selv. Lillesster, uten storesster og autismen

Om noen mneder skal lille snille gode reale lillesster begynne p samme skole som storesster. Hun bde gleder og gruer seg. Hun vil starte med en oransje ryggsekk p seg, lik den som alle frsteklassinger fr utdelt her. Men hun vil ogs ha med seg noe som er usynlig. Nemlig sster-ryggsekken sin. Den med at storesster er litt annerledes. Den med at lillesster ofte kan fle at hun m passe p litt ekstra. At storesster har det bra. At storesster har noen vre sammen med. At storesster ikke er ensom, eller fler seg utestengt. At storesster kanskje leker litt langsommere enn de andre barna, at storesster kanskje ikke fr med seg alt som skjer. Det er ikke lillesster sitt ansvar dekode leken snn at storesster kan flge med. Men det er heller ikke s mange som leser storesster like godt som lillesster. N skal det sies at jeg synes de ansatte p skolen har blitt ganske flinke til lese storesster. Men vil lillesster greie stole p det? Og vil de ansatte passe p jobben sin, nr lillesster kanskje kan gjre den bedre enn dem? Vil hun f vre bare seg selv, selv om hun ogs er lillesster til autisme?

 

Om vre drlig i selskapsnakk ( Det er ikke deg, det er meg!)

Jeg sitter der med de sedvanlige rynkene i panna mi. Smiler nr det hver seg. Fikk ofte hre at jeg s sur ut dersom jeg ikke smilte i mine ungdomsr, s forsker kanskje heve yenbrynene litt ekstra, for pne yene mine og ikke se s streng ut, og lytter interessert til samtalen. 

Med mindre jeg kjenner deg og dere godt, sier jeg kanskje ikke s mye. Jeg ler nr noen sier noe morsomt, nikker sikkert ja og ha nr det er p sin plass. Men ellers s sitter jeg trolig ganske stille. 

Det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Det er ikke fordi jeg ikke synes det du eller dere snakker om er interessant. 

Jeg har det bare oftere i fingerspissene enn jeg har det i kjeften. Jeg har rett og slett ikke s veldig mye komme med. Jeg fr med meg det du sier,. jeg forsker gjerne vre en interessant samtalepartner, men det stopper ofte. Det er ikke deg, det er meg. Med mindre jeg kjenner deg, eller vi er et overmte samstemt par, kan det bli pinlig stille

Og jeg kjenner at lufta blir i overkant tykk. Det blir kleint, vi greier ikke snakke med hverandre. Jeg suger i selskapssnakk. 

Men bortsett fra at det muligens kan bli litt kleint for oss begge, s er jeg ganske hyggelig, selv om jeg kanskje synes det er vanskelig snakke med folk jeg ikke kjenner :)

Farsdag uten pappa

I gr feiret vi farsdag. Far i heimen her ble vekket med frokost p senga, prima kaffi og litt for godt stekt sjokolafefondant. Hjemmelagde kort og store klemmer. En fin dag. En fin skikk. Drit i alle grinebiterne som klager over at det kun gavner handelsstanden. Det er bare trivelig. Hurra for pappa!

I dag er snn midt-imellom-dag. Farsdag i gr. Farsdag uten pappa gr greit etter at den frste var oversttt. Men i morgen er det fire r siden han brtt og brutalt dde. Jeg vknet opp en torsdag for fire r siden, uten vite at jeg i lpet av natta hadde blitt farls. Det skulle ta noen timer fr jeg fikk vite det. 

Livet er s forbasket skjrt. Alt normalt det ene sekundet. Stikk motsatt det andre. Bokstavelig talt.

Jeg har ikke pappa lengre. Han druknet p ferie. 

Jeg kjenner et sug i magen hver gang jeg fr nyss om at noen skal til stedet hvor pappa brtt ble dratt under.  Kunne det skje pappa, kan det skje hvem som helst. 

Jeg har spilt spill med pigebrna mine og husbonden. Jeg har lest. Vi har strikket sammen. Jeg har hatt en fin dag p jobb. Og hele tiden har det pustet meg i nakken. I morgen er det fire r siden. Fjortende november er alltid en mkkadag jeg bare vil skal g over. Den har heldigvis bare tjuefire timer.

En venn dd. Til minne om Tine

Det var mobbing. 

Et de av dager jeg ikke kjenner til. Min historie kunne aldri bli din.

Begge mistet oss selv. Jeg fant meg selv igjen. Du fikk aldri tilstrekkelig hjelp. 

Et de av tanker jeg ikke kjenner til. Bare gr konturlse tanker tilbake.

Et de av historier jeg ikke kjenner til. Fordi jeg mtte se en annen vei for komme videre. 

Et de av bebreidelser. P verden, p mennesker, p oss, p alle. 

Og plutselig var et de alt jeg hadde igjen av deg. 

 

Vi kjente hverandre, men likevel ikke. Vi hadde hverandre, men likevel ikke.

Hvis man ikke kan miste noe man ikke har, hvorfor gjr det da s vondt?

Det var handlinger, ord, hvisking, blikk. 

Det var lange dager, mrke dager, redde dager. 

Hos den ene ble de frre, og til slutt stuet vekk.

Hos den andre ble det etterhvert alt. Til slutt var det ingenting. 

En hvit kiste. Minner. Fine ord. Musikk. Hold mitt hjerte. 

Du holder hjertet mitt. Og det gjr vondt

Hvem holder sjelen din?

 

Jeg skulle nske jeg kunne holde hnda di nok da du levde. 

Jeg skulle nske at en, noen eller alle kunne bli det du trengte

Du valgte det kanskje selv. Men hvilket valg har man nr hodet regjeres av demoner?

Du valgte det kanskje selv. Og det gjr usigelig vondt

 

 

Kjre Tine. Jeg er lei meg for at vi aldri greide hjelpe deg.

 

Stine

 

 

 

Hadet! Sa kjerringa, grep kofferten og reiste fra mann og barn

Regnet btter ned, men alle verdens hjerter gleder seg sikkert fordi. Jeg vkner i perlehumr, og smiler bredt til den flotte mannen min. Jeg konstaterer fornyd at fru Hanssen Brattland ser aldeles nydelig ut i speilet, og beveger meg med overraskende letthet videre. Morgenstrekken sitter perfekt. Klrne sitter perfekt. Jaggu, jeg er temmelig perfekt selv ogs. Jeg gjr unna morgenrutinene mens jeg kvitrer muntert p en eller annen melodi, og moser jentene mine flate idet de avskjediges mot barnehage- og skoledagen. Jeg susser min kjre lett p truten, og spankulerer med lette svevende skritt mot toget. I hnda har jeg en iskaffe, og idet jeg setter stumpen ned i det flotte setet i togvogna, pner jeg den og tar min frste slurk av herligheten. Sjelden har en iskaffe smakt s godt, og sjelden har jeg smilt s bredt. Jeg setter meg godt tilrette med bok, og ser frem til en rolig togtur frem til flyplassen, et lite stykke nydelig Trndelag i regnvr p denne perfekte fredagen.

Jeg ankommer flyplassen, og skrider lett som ei fjr bortover mot innsjekk, str med all verdens tlmodighet i ka til sikkerhetskontrollen, og blir etterhvert bde sjekket og klarert. Jeg observerer at flyet jeg skal ta er en time forsinket, men til tross for det gr og bedritne hstvret ute finnes det ikke en eneste sky i hodet mitt. Jeg skal nemlig p husmorferie. Alene. Ingen barn, og ingen mann. Ei venninne fra riktig s gamle dager, fra da jeg gikk p folkehgskole. Det er halve livet mitt siden. Oss to, hotell og f planer.

Jeg ser plutselig at flyet mitt blir ytterligere forsinket, og angrer smtt p at frokosten ikke var mer innholdsrik. Noe morgenmenneske har jeg aldri vrt, s frokostene mine er som regel deretter. Jeg grsser av prisene de ymse serveringsstedene opererer med, slr ideen om mat fra meg og synker dypere og dypere inn i boka mi. Jeg hrer enkelte unger som hyler. Andre som maser. Mamma, se p meg. Mamma,jeg m tisse. Mamma ditt, mamma datt. Og det er herlig. Jeg kjenner nesten ikke at jeg er sulten mer. Andres unger m bare mase s mye de vil for meg. Det er nesten snn at jeg blir blidere og blidere for hvert mamma! jeg hrer. Trallala, jeg hrer deg, men du er ikke mitt ansar og det er herlig! Jeg vrikker meg litt p stolen, og kjenner godt etter. Savner jeg ungene mine? Savner jeg mannen min? Nh. Jeg gjr egentlig ikke det. De har det sikkert fint. Jeg har det aldeles strlende.

Flyet lander tre timer forsinket, og n har blodsukkeret mitt blitt lavt. Jeg er sulten. Jeg er trtt. Jeg er glad jeg ikke trenger snakke med noen p flyplassen, for da hadde jeg snerret. Kofferten er sen. Men jeg kommer meg omsider inn p flybussen, og pulsen senker seg igjen. Jeg ankommer hotellet vi skal sove p, fr slengt fra meg kofferten og kjpt meg noe lett mat og en sjokolade. Livet smiler. Igjen.

Jeg er i den vakre vestlandsbyen jeg tapte hjertet mitt til for sytten r siden. Og her skinner sola. Jeg skinner. Byen skinner. Ingenting kunne ha vrt bedre. Hotellet er flott. De som jobber p hotellet er flotte. Venninna min er flott. Msene som kakler rundt meg er flotte. Jeg m nesten klype meg selv i armen. Er det mulig vre s ufattelig blid og heldig?

Jeg er selvsagt klar over mine hverdagslige privilegier. Jeg har funnet kjrligheten og ftt to barn med min hjertens kjr. Jeg eier en diger halvpart av et hus, har en bensinslukende stasjonsvogn, gressplen med trampoline p, og en liten kerlapp ved den ene husveggen. Ingen utsikter til store konomiske smeller i horisonten, samt en klesbrettehaug som aldri forsvinner. Nr jeg str midt oppi det er det av og til vanskelig f ordentlig ye p alt det gode. Hverdagen har en tendens til gjre det fantastiske til ganske trivielle greier, og en eller gang ble det til noe jeg mer eller mindre tar for gitt. Jeg vet at mange ikke kan f barn, men jeg har hatt mine i sju og fem r. Jeg er ikke redd for miste dem, og jeg kan rett som det er bli helt tullete i hodet av mamma ditt og mamma datt. Mannens rustning skinner ikke like blendende nr han ligger i sofaen med hullete sokker som den gjorde for ti r siden. Og det er greit. Det hadde vrt i overkant slitsomt skulle leve som en nyforelsket hele tiden. Det hres nitrist ut vre redd for at enhver dag med barna skal bli den siste. Jeg setter pris p dem og det jeg har. Men magien er ikke like fremtredende lengre.

Vi setter vekkeklokken p for rekke frokost. Hotellfrokost. I mine yne det beste med bo p hotell, rett og lett for herlig til sove vekk. Vi finner oss bord, forsyner oss, og setter oss ned med hver vr avis. Nyter freden. Jeg observerer et foreldrepar som m forholde seg til dobesk midt under frokosten, flygende egg og hylende unger som ikke liker det de selv har valgt p fatet. Foreldre med poser under ynene som sluker lunken kaffe og som m innta den etterlengtede hotellfrokosten i et hesblesende tempo. Jeg smiler full av vennlighet og forstelse mot dem, og blir i nesten enda bedre humr enn jeg allerede er. Mine arvinger er sannsynligvis s store at de ikke ville ha oppfrt seg snn lengre. Men det fr jeg ikke vite, fordi de er igjen sammen med fadern sin hjemme. Og det er akkurat snn jeg vil ha det. Jeg er p husmorferie. Alene.

Jeg var p husmorferie alene, og det var aldeles nydelig. Jeg ly uten lygekors da barna mine spurte om jeg hadde savnet dem etter hjemkomsten. Jeg var selvsagt glad for se igjen familien min, men jeg var bare borte ei helg. Jeg savnet ikke noe eller noen, jeg bare koste meg. Hjemme er riktignok best,men ei helg borte var intet mindre enn helt topp!

Da jeg serverte gel til middag

Det var en relativt vanlig onsdag ettermiddag. Jeg hadde et lite mte etter endt arbeidskt, og mannen pluss frstedamen hadde foreldresamtale p tidlig ettermiddagen. De rakk akkurat ikke den bussen vi vanligvis tar hjem, og mtte dermed finne seg i en halvtime med venting i nrmeste park.

Vi kom oss hjem, og mannen gikk for hente Trulte i barnehagen, mens jeg skulle begynne p middagen. 

Middagen ja.  

Den nevnte frstedamen skulle p teaterving, som egentlig starter i tidligste laget. (Likevel er vi veldig glade for det tidspunktet, for det betyr at endt teaterkt er ferdig i god tid fr sengetid, som igjen betyr at vi slipper skydne oss. Som igjen betyr at vi slipper mase. Osv osv) S der stod jeg. Null inspirasjon, og lite tid til lage middagen. Relativt lavt blodsukkerniv, og relativt sulten. Relativt stresset, med en middag som helst burde vre klar p ti minutter. Da kom jeg p noe lurt.

Skjnt, lurt og lurt. Ernringsmessig er det en liten katastrofe. Blodsukkermessig er det helt sikkert en stor katastrofe. Men jeg var alts sulten og giddaslaus og stresset, og kom plutselig p at vi hadde en pk ferdig gel i matboden, og en tilhrende pakke vaniljesaus. Det lure hadde penbart vrt om familiens voksne hadde vrt fremsynt nok til planlegge denne middagen i god tid Ha ett eller annet i fryseren, eller noe i kjpeskapet siom var klart til slenge inn i ovnen. Det er snn jeg gjerne vil at det skal vre.Men akkurat snn er det sjelden det er. (Til vrt forsvar s kom vi (mannen) p den foreldresamtalen bare ett par timer fr den skulle vre. Vi trodde vi ville ha normalt med tid til mekke middag) S alts gel. Med jordbrsmak. Uten et eneste fnugg av jordbr i seg.

Og voil. Der var middagen klar p null komma svisj.

Ungen min er ikke en karikert tegneseriefigur selv om hun har autisme (og attptil er jente)

Lynende intelligent. Sosialt klnete. Ekstraordinre evner. Jeg har inntrykk av at det er omtrentlig snn man fremstiller de som har asperger i underholdningsbransjen.

Alts. Etter ha levd med autisme, asperger i sju r,  hvorav vi har kalt gjesten ved navn det siste halvannet ret oppleves det for meg litt fremmed. At gjesten vr, autismen skal vre en styrke for hun som har det. Tja. Det fles av og til kvelende, den oppfordringen og dirrende forventningen om at det skal brukes som en styrke, og den tilsynelatende kollektive oppfatningen om at hun innehar en eller annen mystisk "aspergergave" Noe enestende og tilnrmet overjordisk.

Klart hun er enestende. Hun er den eneste av seg selv som finnes. Akkurat som lillessteren er enestende. Av og til snakker vi om det som kanskje er en styrke. Som kanskje har sammenheng med autismen. Litt for minne henne p at hun kan og fr til s mye de dagene hvor alt bare er dumt og vanskelig, og at klemmer og kjrlige ord ikke hjelper nok. De dagene hun har merket ekstra godt at hun er annerledes.  Men hun er ikke en karikert tegneseriefigur, en superhelt utenom det vanlige selv om hun har autismen med i seg. Hun er faktisk "kun" et enestende menneske.

Jeg tviler p at hun opplever flgesvennen sin som en styrke. Den bare er der,og stort sett lever de to greit med hverandre. Men av og til hemmer autismen henne. Av og til ser jeg at Asperger er en klamp om foten. Noe som sliter henne ut, og gjr hverdagen tilnrmet  uhndterlig. Det er en minst like viktig del av bildet som "superaspergerhjernen"

Ungen min er ikke en karikert tegneseriefigur. Hun er et helt vanlig og enestende menneske. 

Mysterier i kvardagen!

 

Men hva i alle dager kan dette vre? Ei avklippet strmpebukse? En tights til ett av pigebrna? Et tegn p at jeg har planer om sykle, og dermed har gtt til innkjp av en sykkelshorts? Eller kan det tenkes at all kveldskosen har satt seg her og der, og at jeg i anfall av latskap har gtt til innkjp av spanx, rttle hold-in-klr til ha klar til julebordsesongen og efterrets fjonge aftenkjoler? Mannen i huset lurte ihvertfall skikkelig ;)

Nr femringen vil overraske fadern sin :)

Mannen i huset har bursdag om to dager. De siste bursdagene i husstanden har vrt p fridager, min egen p en helgedag i april, og pigebrna sine i fellesferien. Dermed har det blitt etablert en viss forventning om at jubilanten skal vekkes med frokost og pakke p senga. Ungene vil lage kort og greier.

S vi snakket litt om dette, jeg og lillesster. Jeg spurte henne om hun hadde noen tanker, planer eller nsker for overraske fadern sin p fredag. Hun tenkte lenge og vel. Til slutt foreslo hun "Kanskje vi kan vekke han med l p senga?" 

Joda, mannen setter pris p ei flaske l. Men l klokka. 6.00 er nok liiiitt i tidligste laget 😁

Valg!

G til stemmelokalet. Eller ta buss, kjr, hva enn du foretrekker. G inn i avlukket, trekk igjen gardinen. Ta stemmeseddelen til det partiet som samsvarer best med dine holdninger og meninger om hvilken retning gamle Norig br ha. Brett seddelen langs bretten p midten,  snn at siden med partiet vender inn. G til valgfunksjonrene. Legitimer deg og f stempel. Putt stemmeseddelen ned i valgurnen. S dritlett at selv sjuringen min (fikk sett p at modern) gjorde det! 

Godt valg! 

Seksuelle overgrep, reservasjonsrett og hylekor. Hashtag vil ha ny regjering snarest

Vi har en olje- og energiminister som valgte og ha sex med en 16 r gammel jente i det herrens r 2000. Jeg var ikke tilstede, s jeg kan ikke uttale meg grundig om omstendighetene, hva som skjedde eller ikke skjedde. Men Sviknes har innrmmet seksuell omgang med jenta. Ja, jeg skriver jenta. Selv om den seksuelle lavalder i Norge er 16 r, er man faktisk ikke regne som en voksen nr man er 16. Terje Sviknes var selv, gitt at min kunnskap i matematikk holder ml 30 r da overgrepet fant sted. Nesten dobbelt s gammel. Jeg er klar over at han er frifunnet for voldtekt av den aktuelle jenta, men han var voksen, hun var et barn. Han var en voksen, en betrodd lederskikkelse, kronprinsen, fremtiden i fremskrittspartiet. Hun var snydens full. Det eneste riktige gjre hadde vrt la henne vre i fred. La kroppen hennes vre i fred. La henne bli edru. Passe p henne.  Men Sviknes valgte ha ha sex med henne. Eller, som jeg heller ser det, han valgte forgripe seg p henne. 

I 2016 valgte Erna Solberg la Sviknes bekle statsrdposten som Norges olje- og energiminister. 

 

Saken om reservasjonsretten.. Abort er sjelden enkelt. Jeg har forstelse for, og respekterer at det er lov reservere seg for utfre, eller ta del i selve abortprossessen. Her var det alts snakk om at fastleger skulle kunne nekte henvise til abort. Nekte sette autografen sin p et papir, som ville ha henvinst en kvinne til et lovlig inngrep. Helsehjelp om du vil. For kunne ivareta sin egen samvittighet. Jeg hrer argumentene om at man ikke kan presses til handle imot sin egen samvittighet. Jeg kan til dels vre enig. Til dels. vre fastlege i Norge er faktisk et frivillig valg. Siden loven om selvbestemt abort kom i 1978 har det henvise til abort vrt en del av allmennpraktiserende lege sin oppgave. De fleste av dagens leger i Norge er utdannet etter at denne loven kom. Den har vrt der i hele levetida til ganske mange leger. At skulle henvise til abort gr under en av mange oppgaver en kan f som fastlege br ikke overraske noen. Dersom man finner sin egen samvittighet s i skvis at dette ikke lar seg gjre, br man heller ikke vre fastlege. Det er svrt mange spesialiseringer innen legeyrket som ikke innebrer henvisning til svangerskapsbrudd. Fastlegers samvittoghet br ikke trumfe kvinners rett til bli henvist til et lovlig inngrep.

Det begynner bli noen r siden denne saken stormet, s tilgi meg eventuelt sviktende hukommelse, eller i overkant diktende. Men jeg mener bestemt huske en at en stortingsrepresentant uttalte at det pne for "reservasjonsretten" faktisk ville vre yte en form for omsorg for de trengende kvinnene. Fordi de da faktisk ikke ville risikere uvitende troppe opp hos en fastlege som nektet henvise til svangerskapsavbrudd. Med reservasjonsretten p plass ville det hele bli mer ryddig enn det gjeldende regelverk. Denne stortingsrepresentanten er i dag kulturminister.


Vi har en innvandrings- og integreringsminister i riket som oppfordrer oss til like og dele andre menneskers tragedie. Som avfeier meningsmotstandere som et hylekor. Som hevder at "godhetstyrraniet rir det norske samfunnet som en mare" "Flyktninger kan ikke komme til Norge og forvente bli bret p gullstol". Jeg tror jeg skal stoppe meg selv her, for nr jeg tenker p denne ministeren mister jeg gangsynet. Jeg fr en ekkel smak i munnen. Jeg skammer meg over bo i et land som har Sylvi Listhaug til minister. Jeg gremmes over at sjefen hennes lar henne sitte, fremdeles.

 

Mn poenget mitt er at jeg synes vi trenger en ny regjering. Poenget mitt er at jeg ikke synes noe av det jeg har nevnt over er greit. Godt valg.

Nr modern forteller ungene om hvor de faktisk kom ut fra (moahaha)

Familien var p kjretur, og jeg mente bestemt at jeg hadde behov for koffein og sukker. Vi stoppet ved butikken, og jeg gikk ut av bilen for handle. Ungene spurte fint om de kunne f noe godt. La g. Jeg kjpte sjokolademelk til arvingene, og iskaffi til oss voksne. Sjokomelk pluss mine brn betyr ofte litt sl. Sl i bilen er lik sur kjerring. Jeg vil ikke ha sjokolademelk i bilen. S fr jeg leverte fra meg pakkene med min kjpte gode samvittighet fortalte jeg bertene i baksetet at jeg skulle supe av en liten slurk. En liten en, kun for at vi skulle slippe sl. Dette ble srdeles drlig mottatt av femringen. Sutring og uffing og akking og tendenser til hyling om at hun overhodet ikke ville ha noe jeg hadde hatt i munnen.

S jeg snudde meg og fortalte om tilblivelsens smekle realitet. Den med hvor ungene faktisk har kommet ut fra. At dersom de tenker over at de har kommet ut av tissen min, rett ved rumpa, s er faktisk ikke litt mammaspytt S ufattelig ekkelt og bedritent. Og sannelig ble det stille gitt 😉

kaffi og naken femring p kjkkenet

Jeg sitter og spiser frokost. Sjuringen ble ferdig i rekordfart, og jeg sitter alene p kjkkenet. Femringen er omsider ogs ferdig stelt, og kommer trampende ned trappa. Hun glir inn i stua, og entrer kjkkenet nesten lydlst. Men det er nesten umulig ikke legge merke til henne der hun kommer. Like lys i huden som en brite str hun p kjkkenet, kliss naken med det gullrde hret sitt hengende over skulderen,og med to halvvkne smilende yne. Naken, som om det er den naturligste ting i verden vre en onsdag klokken kvart over sju p morraskvisten. Og det er det jo, for henne. Det beste i hele verden er fridager hvor hun kan vre naken i timesvis fr klrne omsider m p. N som sommeren og ferien definitivt er over, begrenses det til helgene. Og et femminutt p morgenkvisten. Hun gir meg en god klem fr hun tusler inn p stua, hvor jeg har lagt frem klrne til henne. Hun somler med trusa. Somler med genseren, som havner bak frem. Tar p seg en sokk, og glemmer ta p seg bukse og den andre sokken. Hun gr seg en runde, opp p rommet for hente noe, fremdeles halvt pkledt. Glemmer helt ta p seg resten, s jeg minner henne p hva som mangler. Og hun kler p seg resten, om enn noe motvillig. Ca en halvtime bruker hun p bare det kle p seg. Og hun har den tiden. Tenk vre fem r. Tenk at det mest naturlige i verden er sprade rundt uten en trd. Tenk at det oppleves helt normalt g halvveis pkledt fr man kommer p at resten av klrne skal p. 

Skolejenta og fadern har tatt bussen. Jeg drikker opp kaffen min mens lillesster kler p seg siste rest. Og kjenner en merkelig klump i magen. Det er ikke det at jeg ikke vil at hun skal bli strre. Det er helt fint at barna vokser til, jeg fler meg mer p plass som modern til halvstore barn enn jeg gjorde da de var babyer. Men den tiden hvor det vandre naken og lykkelig rundt om i huset vil ikke vare evig. Min strste har sluttet, og jeg vet at min yngste vil slutte. I og for seg bra, men. Men.

Jeg lfter henne opp i fanget og snuser henne inn et lite minutt. Sier at jeg skal spise henne opp, og fr en hylende latter i retur. Og reverk, men det gjr ingenting. Ikke n. 

Det er slike morgener hvor jeg kjenner meg som verdens heldigste kjerring. Fordi jeg fr vre modern til to fregnete krker. Og jeg glemmer for en stund tiden det faktisk har tatt og komme seg hit. Jeg har ikke glemt de lange mnedene med kolikk. Jeg har ikke glemt at vi knapt sov p seks r. Jeg har heller ikke glemt at vi ble vekt hver eneste natt av den nevnte femringen, minumum ti ganger  hver eneste natt frem til hun var tre og et halvt r.Jeg har ikke glemt hvor mye jeg hatet nattamming, at handleturer p et overfylt kjpesenter fortonet seg som en ferie for en oppspist og sliten husmor. Jeg husker lange netter med uendelige runder oppkast oppetter veggen, hydende unger som motvillig ble dusjet nr de heller ville sove. Jeg husker tankene om bare rmme fra hele familien og la dem seile sin egen sj. Alt for at jeg skulle f mer enn to sammenhengende minutter for meg selv og en bok. Det sitter lagret inni meg, og fr det fremdeles til g kaldt nedover ryggen p meg de f gangene jeg tenker p en baby til. 

Men akkurat nr jeg har henne i fanget og kjenner at den firekilos klumpen av en nyfdt baby har blitt en lang tjuekilos person, med vide funderinger om livet og sammenhenger i verden, blekner det likevel. 

 

Mammamagi mot skumle tanker

Jeg har kveldsvakt p rommet til arvingene. De har hvert sitt rom, men de velger sove sammen. Det er koselig, selv om det av og til fjases i overkant mye. hre ssteren sin snorking eller sovepust, lyden av et menneske du kjenner ut og inn m vre veldig betryggende og fint. Tror jeg ihvertfall. 

Lillesster har blitt fem r. Og inni hodet hennes foregr det tydeligvis veldig masse for tiden. P kveldstid kommer det skumle bilder og tanker opp i hodet, og hun fr ikke sove. Eller tr ikke lukke ynene. Fr var hun plaget av maur i kroppen, og tuslet ofte ned p stua. Og ble fullstendig overrasket over at vi la merke til henne. Som om hun trodde at hun var usynlig. 

Men ikke n. N er verden av og til skummel. S jeg har kveldsvakt. Selv om jeg egentlig hadde tenkt plante ned lavendel i verandakassen. Selv om jeg egentlig hadde tenkt dumpe ned i en stol med verdens strste milkshake etter endt plantekt. Og egentlig er det ganske koselig. Det er nok at jeg er her. Puster. Trykker p telefonen. Mammamagi. Ungen er helt rolig. Ingen skumle bilder eller tanker. Alt er greit, ingenting er skummelt s lenge jeg bare er her. Jeg er ganske enkelt hardcore😊

Mine stakkars upriviligerte barn

De fikk ikke dra til syden, i r heller. Selv om de gjerne ville, og selv om de spurte fint. Selv om de tilbydde seg gi alle sparepengene sine til oss foreldre, snn at vi kunne f rd til dra til det forgjettede land: Syden. Ungene mine vet nemlig at en sydenferie koster ganske mange penger, og at det er penger vi ikke har. 

Den frste sommerferieuka vr var inntullet i ull. Enten p kroppen mens vi var ute p en eller annen tur, aktivitet, eller som form av et varmende ullpledd da vi kom hjem, blfrosne etter optimistisk ha tatt p oss hver vr sommerkjole fr vi dro ut. Jeg selv forbannet det trnderske sommeren kraftig, og lengtet srt og inderlig etter Syden. Bading. Sandstrand. Til og med svette og solkrem, som jeg til tross for viktigheten vanligvis misliker sterkt. Men vi fant til slutt en slags rytme. Bar opp planter p badet, tappet vann i badekaret og lekte syden med jordbrsmoothie i hye glass og Markus og Martinus gjallende ut fra pcn. Kjrte trikken en liten time. Lagde pannekaker p bl. Spiste nugatti til frokost. Gikk i nattklr til langt p dag. Dro p en sjelden kinotur. 

S kom dagen da de skulle reise til besteforeldrene. Ta flyet alene for frste gang. Et eventyr. F en hel sjokolade hver, og enda litt mer inn p selve flyet. Og aller viktigst, vre omringet av folk som digger dem. Besteforeldre, oldemor, tante, onkel, sskenbarn, naboer, annen slekt.. Tenk vre s heldig ha s mange som bryr seg. Og i r hadde vi mulighet til fly. 

Ja, en sydentur hadde vrt deilig. Men markjordbr p str, blbrturer, bading i iskaldt vann, s kaldt at man nesten mister pusten, bygging av hytte p stua, arrangere flytur for familien og kosedyrene i stua, dyppe rabarbra i knasende sukker, springe naken under vannsprederen sammen med nabogutten, g p tur i skogen alene, hjemmekino i stua med dyner, kosedyr og popkorn, mange late dager med sen frokost, slike dager som bare flyter avgrde uten at noe spesielt skjer eller at noen planer blir lagt, eller at noen ting lres... Det er heller ikke s aller verst.

Hvert. Bidige. r. lyder ca den samme regla om fattige barn som ikke fr oppleve sommerferie, som ikke har noe fortelle om nr de vender tilbake til barnehagen eller skolen. N har mine barn som sagt ftt tatt fly alene, men de har ogs hatt r hvor de heller stappes inn i en tettpakket bil og m holde noenlunde fred i ttisju mil.Hvor den eneste grunnen til at vi faktisk har rd til kjre 87 mil med et bensinsluk av en bil er at vi lever noenlunde gratis s lenge vi er p besk hos svigers. Jeg er ikke med p at det er synd p dem selv om de ikke har vrt utenfor rikets grenser. Jeg er ikke med p at en tur til "syden" er obligatorisk for at man skal kunne kalle det en god sommer. 

Det ble ingen tur til syden. Men vi har hatt ferie likevel, og lnt oss haugevis med bker p biblioteket. Og hatt en kjempefin ferie. S det s!

Bekjennelser fra ei klesbrettenevrotisk frue

Selv om jeg har utlevert rotet mitt i kvinneguiden (http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/rot-i-huset-3011985), s fler jeg for fremheve at jeg egentlig ikke er noe srlig glad i rot. Jeg prver hardt ikke bry meg s veldig, og heller bruke energien min p andre, og i mine yne minst like viktige ting. Heimen brer s klart preg av det. Det flommer tidvis over av barneleker som er alle andre steder enn akkurat hvor jeg helst vil at de skal vre (i skuffen p stua, eller p rommet til en av ungene). Mine daglige formaninger om hvor klrne faktisk skal ligge har p underfundig vis gtt barna hus forbi, og stuegulvet er rett som det er dekorert med gjrmete gensere fra dagens skogsutforskning, mkkete sokker eller bukser med grnskemarinerte baker som ungene av en eller annen grunn syntes burde ligge p stuegulvet. Jeg banner lett mens jeg tar med meg disse klrne ned p vaskerommet, mens jeg i neste yeblikk tar med meg den trre klesvasken opp til tredje etasje og soverommene. Ungene kommanderes til plukke opp rotet sitt, med beskjeden om at jeg faktisk ikke er tjeneren deres. Om det er desperasjonen i blikket mitt, den anspente tonen jeg sier det i eller noe helt annet som gir dem alvorlige ansikter aner jeg ikke, men ungene dresseres faktisk til rydde for en stakket stund. Det er ikke det at de ikke vil, men de har s mye annet som er atskillig morsommere fordrive tiden med. Det har sren meg jeg ogs, s de har vrsgod ta i et tak. Og det gjr de. Jeg oppdrar ikke unger som er vant med at mamma eller pappa rydder opp alt etter dem, at rotet p magisk vis forsvinner hver eneste kveld. De vet godt at det som rotes ogs m ryddes opp, og jeg har mang en gang formant beskende barn hjelpe til med f en endevendt barnerom presentabelt igjen. Gitt at gjestene har vrt delaktige i rasere det selvsagt. Det er ikke kjemisk fritt for stv hjemme hos oss, men det er p ingen mte helsefarlig. Jeg dr ikke av en flekk i sofaen eller p vinduet, for si det snn

Men p ett omrde er jeg p grensen til nevrotisk. Tvangsmessig adferd. Kall det hva du vil. Jeg elsker tellekanter, og jeg vil gjerne ha dem i bde skuffer og skap. Badehndklr, vaskekluter, kopptuer, til og med barnetrusene brettes med tellekanter. Jeg elsker se inn i et klesskap med sirige og tydelige brettekanter, og jeg kan ofte kjenne at jeg riktig koser meg nr jeg bretter klr. 

Derfor faller deg meg litt tungt for hjertet at ogs min yngste liker brette klr. Hun er flink, men.. hun er ikke s nye p dette med skarpe bretter og tellekanter. Selvflgelig ikke, hun er fem r. Jeg har spass kontroll p nevrosene mine at jeg ikke bretter opp att igjen klr som hun har brettet og lagt inn i skapet, men jeg kjenner at det klr og verker i fingrene mine. Verre er det nr mannen har vrt p ferde. Mang en gang har jeg skammet meg i skjul, mens jeg har brettet om p hndklrne han har brettet feil, eller enda verre, dynetrekkene. Ja, jeg vet at jeg er heldig som har en mann som faktisk forstr at klr skal brettes, men sthnn! Han er elendig p tellekanter! Jeg har sttt i smug p kjkkenet og brettet om igjen plastposer som han har brettet p feil mte. For ja. Brettemanien min slr ogs inn der. Plastposer brettes med relativt skarp brett, kjkkenhndklr brettes, kort sagt, det meste som kan brettes brettes. Jeg koser meg nr jeg lager system i skuffene, med sirlige tellekanter og alt p sin plass. Jeg hulker litt inni meg nr jeg ser at mitt nydelige og perfekte lille system kun vedlikeholdes av meg. Jeg tyler tappert mine nevroser mens jeg ser p min kjre husbond som sm hvite vaskekluter med et smil. P helt feil mte. Jeg klr etter rske dem ut av hendene hans, for vise hvordan det skal gjres. Hvordan jeg mener det skal gjres. Hvor vanskelig kan det vre brette klr p en ordentlig mte da? Og hvorfor elsker ikke alle mennesker tellekanter? Hverdagsnevroser ftw!

Sommer og hylende unger

Jeg var ferdig med dagens jobbkt, og hastet gjennom byen og til skolen, for hente frstedamen p sfo. Bare for bli forvist til steintrappa ved inngangen i tjue minutter, til det var hennes tur til ansiktsmales. Smstressede blikk p klokka p telefonen. Stakkars lillesster i barnehagen, hun er sikkert sliten. Storesster har endelig blitt ei rosa katt, og vi kan kjre til barnehagen. P veien plukker vi opp mannen i huset, fr vi kjrer hjem og jeg og storesster rusler til barnehagen. Der mtes jeg av en gledelelig gjensynsklem fra ei frken som snart er fem r gammel, men blir informert om at lillesster slett ikke har tenkt seg hjem. Hun skal til nabogutten. Storesster vil gjerne bli med. S tusler jeg hjem alene fra barnehagen, og tenker at det er egentlig helt greit, og ganske deilig. Ektemannen begynner med middagen, og jeg bestemmer meg for ei sjelden lukekt i blomsterbedet. Og setter meg p kne, kjenner sola varme og aner fred og ingen fare.

Et hyfrekvent skrik overdver plutselig fuglesangen, og jeg snur meg mot lyden. Det er min nydelige frstefdte. Hun kommer lpende ned stien mellom naboens hus og vrt, naken og hylende, med et fanatisk smil i hele ansiktet. Like etter kommer nabogutten, like naken, like hylende og like blid. Til slutt kommer lillesster. Hun hyler ikke, men kan strlende fortelle meg at de skal bade. Nabogutten har ftt seg plaskebasseng. Etter et par ekstatiske hyleunder og hodekrker med rumpa i vret plumper tre lykkelige unger uti plaskebassenget og spruter vann over alt. Nabofruen byr p saft, kaffe og is. Ungene har det fint. Jeg og ektemannen har det fint. Det er sommer. Ingen lekser. Ingen klr. F planer. Hei sommerferie! Vi har ventet p deg!

Nr gubben er borte

Hjernen ass. 

Mannen er ute og koser seg p kaf med et vennepar. Sannsynligvis skjer noe a la dette. Han drikker kaffe. Eller spiser kake. Eller pizza. Eller alt. Han prater med hyggelige folk han liker godt. Han har det helt topp. 

I hodet mitt skjer ca dette. Han har hjerteinfarkt. Han er p vei til sykehuset, og ingen kommer p informere hustruen. Eller kanskje har har blitt ranet,og mangler bde telefon og penger. Kanskje han er overkjrt. Eller knivstukket? Herregud, kanskje jeg har blitt enke uten at jeg vet det selv. 

Jeg lytter etter lyden av bilen som kjrer inn i garasjen. Ytterdra som gr opp. Ikke sren om jeg fr sove fr mannen er trygt hjem. Den fornuftige, lite risikoskende friske og raske mannen min som koser seg med gode venner 

Ellers er jeg normalt oppegende alts. 🤔

En slags punktvis overlevelsesguide dersom man har et barn med behov litt utover det vanlige

S har du et barn, eller kjenner et barn, som det "er noe med" Kanskje det foreligger en diagnose, eller du har en mageflelse. Min reise har gtt sammen med et barn med autisme.

Jeg skal ikke pst at jeg vet hvordan du har det, eller at jeg kan fortelle deg veien videre. Alle situasjoner er unike, barn og familier er forskjellige. Men jeg tillater meg likevel komme med noen velmente tips, selv om jeg ikke er en ekspert. Jeg er bare mamma. Mamma som av og til strigrter, av og til kjefter og smeller, av og til har verdens svarteste samvittighet, av og til er fullstendig super, og i det store og det hele er ca a4. 

 

1: Forsk finne noen som tror p deg. Enten det er partner, en venn, lege, personell i barnehagen, familie... Hvem som helst. Flelsen av st alene kan bli intens, og skulle kjempe alene kan vre utmattende. Selv begynte jeg til slutt tvile p om det jeg s, og om det mageflelsen min fortalte meg i det hele tatt var sant. I etterkant vet jeg det jo, men fr vi fikk papir med diagnose, og mtte helsepersonell med kompetanse p akkurat ungen sitt "problem", fle jeg at jeg talte fr dve rer mer enn en gang, i utallige situasjoner og for ymse instanser. Den ene ssteren til mannen min er psykolog, og en annen er frskolelrer. Begge stttet oss heldigvis i opplevelsen om at "det var noe". De var ikke de eneste som trodde p meg/oss, men sttten deres, bde som familiemedlemmer og fagfolk fltes fra tid til annen fullstendig avgjrende for at jeg ikke skulle tilte. 

2: Pust. Opplever du flelsen av mte kjempe i nr sagt alle instanser? Fastlegen, spesialisthelsetjenesten, kommunen, hjelpeapparatet.. Selv har jeg flt det som en slags Davids kamp mot Goliat til tider. Det hres kanskje voldsomt ut, men det har fltes som en kamp. En kamp mot systemet som tidvis har tappet meg for bde krefter, nattesvn og hjernekapasitet. For meg har det vrt det vrt avgjrende for min egen tilregnelighet kunne ta pauser. Det kan vre alene, jeg og ei bok. beske ei venninne, og bare snakke om alt mulig annet, eller tmme meg for alt. Det kan vre en tur i skogen, for f klarnet hodet. Poenget er at det har vrt MEGtid, uten unger til stede. Ikke fordi at ungene mine tyner livskiten ut av meg, men fordi jeg av og til trenger bare vre meg.

3. Finn deg en gruppe likesinnede. Det finnes interessegrupper for ganske mye, p lands- fylkes- eller kommunalt niv. Eller alle tre. Facebook har kanskje en gruppe, eller flere, som passer for kvardagens utfordringer. Poenget er mte forstelse. Man har selvflgelig ulike utfordringer og situasjoner, selv om man har samme diagnose i heimen. Men kanskje noen har mtt p akkurat de samme utfordringene. Kanskje noen har tips og rd for hvordan man skal komme seg helskinnet igjennom noe som kan fles uoverkommelig. Om ikke annet, s bare en tommel opp. Et varmt eller digitalt klapp p skuldra. Man er sjelden alene, selv om det kan kjennes snn ut. 

4.Dersom det er mange papirer og brev, vedtak og ymse, kan det vre lurt skaffe seg en perm for alt. Da vet man hvor man har det. Henger for vrig tett sammen med det neste punktet:

5. Forsk og f alt skriftlig. Enten via mail, eller som enkle referat fra telefonsamtaler eller mter. Skriftlig forplikter, og selv har du en viss oversikt over hva som faktisk har blitt sagt, av hvem og nr det ble sagt. Sist jeg skulle nske at jeg hadde tatt til meg dette rdet selv var for to dager siden, da jeg purret p en underskelse vi venter p. Henvisning skulle ha blitt sendt for over tre mneder siden, og ingenting har skjedd. Jeg begynner rutinemessig tvile p meg selv, lure p om jeg har misforsttt osv. Selv om jeg ikke kan komme p en eneste god grunn for at jeg skulle ha kommet p den underskelsen selv, alts at jeg har diktet det hele opp. 

6.Forsk holde hodet kaldt. Man kan bli fortvilet, sint, fle seg maktesls. Selv mter jeg min strste trigger nr sekretrer eller behandlere lirer utav seg floskelen "jeg forstr" vre klar over lovplagte frister og tjenester er flott, men forsk holde deg p et saklig niv. Pust med magen. Dersom du opplever store samarbeidsproblemer, er det bedre be om f bytte saksbehandler enn skjelle ut vedkommende. Selv om personen kanskje har trkket grundig over streken. 

7. Anerkjenn at det ha et annerledes barn kan vre krevende. Det er ingen skam i det, og det betyr ikke at man elsker barnet sitt mindre. Selvsagt ikke. Det kan like gjerne dreie seg om alt det ekstra som flger med, som om selve barnet Her dreier det seg, som sagt oftere om omverdenen enn om selve ungen. srge for at skolen tar det alvorlig nok, flge opp alskens instanser, skrive sknader, flge opp disse igjen, orientere seg i rettigheter og muligheter. 

8. Klapp seg selv p skuldra for den jobben du gjr. Den er sannsynligvis fantastisk! 

Det siste er egentlig ikke et punkt, men jeg tar det med likevel. bestemme seg for om man skal fortelle om utfordringene evt diagnosen til omverden eller ikke, kan vre en vanskelig avgjrelse ta. Man tar den gjerne p vegne av barnet sitt, og hensynet til barnet og en selv, som forelder kan kanskje synes krsje. Selv har vi landet p penhet, bde for vr egen og ungen sin del. Av den grunn at kunnskap skaper forstelse. Det drar bde vi og arvingen nytte av. Vi kan ikke annet enn hpe at hun vil vre enig med oss i fremtiden. Det er ikke snakk om utlevere henne, men forklare hvorfor hun av og til fremstr som s veldig annerledes. Annerledes, men like bra.

 

Jeg heier p deg!

Jeg hadde en gang ei venninne..

Hun var annerledes. P en nesten umerkelig, vag mte. Sprudlende og morsom som f, men likevel p grensen til usynlig. Vi mttes p videregende. Jeg hadde begynt p nytt igjen, og var 18, hun kom rett fra ungdomskolen og var 16. En utilpass sjel fikk mte blikket hennes. Vennligheten hennes. Godheten hennes.Og livet ble aldri det samme.

Jeg ble etterhvert kjent med henne. Ganske godt, men likevel ikke. Hun lot meg pirke litt i overflaten. Ikke mye, men litt. For hver hemmelighet jeg fikk del i, forstod jeg at det var et arsenal av hemmeligheter jeg ikke visste. Hun var som en blomsterstengel av glass, som kunne knuse ved hvert eneste vindkast. Og rett etter at hun hadde delt den aller mrkeste hemmeligheten sin med meg, smuldret hun sakte men sikkert i stykker. Frst vagt, uten at jeg helt kunne sette fingeren p hvorfor jeg var s livende redd for henne. Deretter mer og mer voldsomt, til jeg plutselig en dag befant meg i begravelsen hennes. Hun fant kanskje fred med seg selv og livet sitt der hun pustet ut for siste gang hengende i ei lkke. Jeg vet ikke, jeg var ikke der. 

Jeg kjente en enorm sorg. Samtidig en ro. N visste jeg hvor hun var. N visste jeg at hun fikk vre i fred. N visste jeg at ingen kunne trekke henne lengre ned i sla. Og under begravelsen fortalte faren med stdig stemme hemmeligheten hennes for hele verden. Han fortalte hva som hadde rvet fra henne livet. 

Det begynte med en nabo. En mann og ei fire r gammel jente. En etterhvert forhenvrende nabo som skulle si til ptalemyndighetene at han ikke husket noe som helst. Ei jente som fikk livet sitt delagt knapt fr det begynte. Naboen ble til flere. Jeg vet ikke hvor mange. Hun hadde mistet tellingen. Alt fordi en nabo hvlet over henne p det groveste. Han stjal fra henne sola. Dagslyset. Tryggheten. Tilliten. Flelsen av egenverdi. En voksen mann. 

Forlat oss vr skyld som vi og forlater vre skyldnere. Han gjorde aldri noe mot meg. Jeg aner ikke hvem mannen er en gang, jeg har sannsynligvis aldri mtt han. Eller de andre mennene som misbrukte. Voldtok. Men jeg er likevel berrt. For jeg mistet venninna mi. Hun ble bare tjue r. Jeg var tjueto, sjeleglad for at jeg kunne vre med feire tjuersdagen hennes. Selv om hun s mer dd ut enn levende p selve dagen, s var vi sammen. Hun pustet. Hun levde. Og vi feiret henne. Jeg mtte henne ett par uker etter tjuersdagen. Blid, full av energi, og samtidig et annet sted. Lite visste jeg om at dette skulle bli siste gang jeg s henne.

Hva ville jeg ha sagt dersom jeg fikk mte deg en siste gang? Jeg vet ikke. Annet enn at jeg er s ufattelig lei meg for at du ikke fant tryggheten du skte noe sted, Jeg er s ufattelig lei meg for at jeg aldri fr se deg igjen. Men jeg er ogs lettet, fordi jeg slipper tenke p om du befinner deg i en eller annen avgrunn. I verden eller inne i deg selv. Jeg slipper lure p om du er dd, for jeg vet det jo. Og jeg tror at du har fred. Hva som skjer eller ikke skjer etter dden er ikke s farlig. For i grava fr du vre i fred. Ingen kan noensinne hvle over deg mer.

Fem r etter at hun avsluttet livet skulle jeg bli mor for frste gang. Siden fikk jeg ei jente til. Pigebrna mine. Og selv om det gjr ufattelig vondt tenke p hva venninna mi ble utsatt for, s tenker jeg at jeg har en plikt snakke med barna mine om det. Hva som er deres kropp, hva som er andres kropp. Hva som er greit, og hva som overhodet ikke er greit. Hvilke hemmeligheter som er gode, og hvilke som ikke gjelder. Jeg har ikke fortalt dem om venninna mi enda. Selv om begge barna mine er eldre enn hun var da alt begynte. Jeg har ikke fortalt dem at det finnes voksne som truer med drepe enten barnet selv eller familien deres dersom de forteller en vond hemmelighet. Men jeg har fortalt dem at en hemmelighet som gjr vondt, enten i kroppen eller i hjertet, tankene eller flelsene. Den hemmeligheten gjelder ikke. Og slike hemmeligheter m deles med en voksen. Jeg har overhodet ingen fasit p hva man br gjre, og hvordan. Men jeg skylder barna mine og i det minste snakke om det. For seksuelle overgrep skjer, enten vi lukker ynene for det eller ikke. Kanskje, dersom barna har en oppfatning om hva som er greit og ikke, at de da vil trre si ifra dersom det utenkelige skulle skje med dem. De bestemmer sren meg over sin egen kropp. Jeg lrer dem hva som er greit og hva som ikke er greit. Jeg hper at jeg gir dem et tilstrekkelig sprk, ogs der. Og hper at de aldri noensinne vil f bruk for det

Autisme og diett

2006 ga helsedirektoratet ut brosjyren "Hva du br vite om gluten- og kaseinfri kost til barn med autisme" Digital variant her https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/hva-du-bor-vite-om-gluten-og-kaseinfri-kost-til-barn-med-autisme

Jeg har bare dette si om det. Ja, vi har prvd.Ja, det skjedde i samarbeid med lege. Ja,vi gikk fullstendig inn for det, p alle omrder. Ingen spor av gluten eller melk. Ungen prvde i et halvr. Nei,vi merket ingen nevneverdig bedring. Hverken p svn, mage eller autismen. Og nei, vi har ikke tenkt prve igjen Snn, da har vi avklart det :)

Snop med GOD samvittighet

Som s mange andre mangler jeg ofte bde fantasi og inspirasjon nr middagen skal trylles frem. tilpasse den barnas kresne ganer har jeg for lengst gitt opp, men den br ihvertfall passe min egen. Og helst mannen sin ogs. Heldigvis, i disse internettider er det dritlett og google frem den ene spennende matretten etter den andre. Det finnes mange knalbra matbloggere der ute, og mange av dem igjen har facebooksider som jeg flger. (Nei, det jeg lager ser sjelden s bra ut som det matbloggerene lager, men jeg fr iallfall noen nye ideer og favoritter) Rett som det er dukker det opp oppskrifter p kaker eller andre godsaker, til min store glede. Min siste greie er bake uten egg. Null problem nr man kan sprre onkel Google

Men s. Det er noe som virkelig irriterer meg. Veldig. Jeg irriteres i grunnen altfor lett, over dryt mange ting. Men dette. Kaker med GOD samvittighet. Snacks med GOD samvittighet. 

Hvorfor skal man ikke bare kunne nyte bde sunne saker og ikke fult s sunne saker, uten at man skal mtte kjenne p god eller drlig samvittighet? Kan man ikke bare nyte?

 

Mvh hun som virkelig har nytt (med god hjelp av ektemannen, det skal sies) omlag to kilo godteri i lpet av pska. Uten ha hatt samvittigheten til stede, hverken den gode eller den drlige

 

Frittgende barn

Jeg er barn av ttitallet. Jeg husker at jeg lekte litt for meg selv ute p fortauet da jeg var omtrent tre r. Antakelig under passe oppsyn av modern eller fadern, enten rett rundt hjrnet eller fra vinduet, men jeg var likevel alene. Jeg likte det. Senere ble radiusen utvidet, og jeg bevegde meg litt opp og ned gata. Jeg mtte etterhvert andre barn som ogs var p vandring eller oppdagelsesferd, og vi ble venner. Vi kunne plukke blomster sammen, vi kunne leke indianere sammen, vi kunne ake p akebrett sammen, og vi kunne krangle p oss bde knuste hjerter og blmerker. Vi klatret i trr, vi gravde etter Kina, vi lekte i parken. Og vi fikk vre alene. Dersom vi gikk ut og savnet selskap, ringte vi p drene til hverandre. Ei brdskive i hnda her, et glass vann der. Noen hadde videospiller, og da kunne vi bli sittende i timesvis. Og vi gjorde dette mer eller mindre alene. Visst gav vi beskjed om at vi gikk ut og hvor vi hadde tenkt oss. Vi kunne klokka, og fikk beskjed om komme hjem til da eller da. Typisk i tide til middag. Ogs kunne vi vre utenfor radaren i flere timer. Dersom vi var p et planlagt besk til noen, kunne foreldrene vre n oss p fasttelefonen. Men like ofte ble et besk improvisert frem der og da, og enda oftere var vi bare ute. Jeg er sikker p at mamma og pappa hadde langt mindre kontroll p hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg var barn enn det jeg selv har som Modern.

Jeg vil gjerne ha frittgende barn. Det med vite hvor barna er og snn ca hva de driver med, og hvem de omgr er ikke slett ikke et udelt onde. Men jeg tror at vi har mistet noe viktig, ett eller annet sted mellom ttitallet og 2017. Skolejenta hadde med seg en venn fra skolen hjem i gr, og de hadde veldig lyst til dra ut beske en tredje venn. Etter leksene var unnagjort sendte jeg dem avgrde. Uten ringe foreldrene hennes og sprre om det passet frst. Det fltes litt i overkant rebelsk, middagstid og alt, s jeg sendte en sms med oppfordring om gjerne sende hele hurven hjem til oss dersom det ikke passet med uventet besk. Men ungene gikk dit alene, og hun som fikk besk ble med dem ut. De lekte i sjrverskuta, og lagde skattekart. Klokka ble s mye at de ble sendt hjem etterhvert. Jeg lste sudoku med halv hjerne mens jeg kikket nervst ut av vinduet. Skolejenta mi har en srgelig arv med tanke p retningssans. Jeg gikk omsider ut for lete etter dem. Og jeg fant dem. Krisen avverget. Men jeg tror jenta mi var adskillig reddere enn hun ga uttrykk for.

Jeg er klar over at det finnes folk med lite hederlige hensikter. Jeg er klar over at det eksisterer folk som er i stand til gjre ting mot barn, ting jeg er knapt er i stand til greie tenke p. Men jeg nekter forholde meg til et i-verste-fall-levesett og -tankegang. Ja, ungene mine kan g seg vekk nr jeg sender dem ut alene. Derfor forteller jeg dem at de fleste voksne er snille, og virkelig vil hjelpe barn som trenger det. Heldigvis bor vi et sted hvor alle kjenner noen. Dersom ikke alle kjenner barna mine, s kommer de fleste p at de kjenner noen som kanskje kjenner dem. S jeg forteller barna mine at dersom de har gtt seg vill m de sprre om hjelp. Det er viktig at de vet hva de heter og hvor de bor. De vet godt at de ikke skal sette seg i bilen til fremmede folk, selv om noen fremmede kanskje kan sprre om de vil ha godteri. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg vet at slike ting skjer. Men jeg nekter holde barna mine inne, eller forflge dem til enhver tid fordi. Jeg nsker meg frittgende barn. Barn som jeg ikke har oversikt over til enhver tid. Som halvnevrotisk kontrollfreak er det det vanskeligste jeg gjr i hverdagen.

En gang var jeg med i en liten diskusjon om gps, og sporing av barn. En del brukte argumentet om at det er vrt ansvar som foreldre vite hvor barna vre er til enhver tid. Jeg er grunnleggende uenig. Det betyr ikke at man ikke skal ha en viss kontroll, oversikt eller grenser. Det betyr at jeg synes at barn som vokser opp i dag ogs har krav p et privatliv. Et sfre som bare er deres, hvor de voksne ikke vet alt. Barnlig magi er ikke det same som voksen magi. Jeg er klar over at barnlig justis kan vre knallhard, og jeg skjnnmaler p ingen mte en barndom hvor barn opplever at alt er lov og at grenser bare flyter. Jeg bare nekter tro at jeg har krav p vite like mye om hverdagen til barna mine som det de selv har. 

 

Barn og internett og personvern

Da frstedamen ble fdt, vknet en spesifikk paranoia. Jeg kjente med hele meg at jeg ikke nsket dele bilder av henne p internett. Hverken p facebook eller andre mer eller mindre pne nettsider. Stort sett har dette blitt respektert. Ett par ganger har jeg bedt velmenende sjeler om fjerne bilder hvor barna mine er tilstede p facebook, men det har for det meste gtt relativt smertefritt.

S dukker det opp andre arenaer. Hjemmesiden til barnehagen. Hjemmesiden til skolen. Hjemmesidene til fritidsaktivitenene barna deltar p. Bilder fra arrangementer vi er med p, som deles p facebook. Sistenevnte er typisk arrangementer hvor mange deltar, det er naturlig forvente at en eller flere tar bilder, og hvor det forventes at man godtar at disse deles. Og jeg kjenner at jeg ikke synes dette er bare greit. Det er ikke det at jeg tro r at barna mine vil ta noen skade av vre tilstede p digitale medier. Jeg tror ikke at noen med skumle hensikter vil kunne misbruke bildene av barna mine, tatt i en gruppe, mer eller mindre gjenkjennelig. Det er ikke der problemet ligger.

Med en gang et bilde av eller med barna mine tilstede deles eller legges ut, s har noen tatt et valg for dem. Et valg om at det skal eksistere bilder av dem p internett. Bilder som de selv ikke har samtykket i at deles. Jeg har innfunnet meg med, og forstr jo hvorfor det ikke innhentes samtykke fra hver enkelt av de kanskje tretti frti som er tilstede p ett enkelt bilde, fr det deles. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner p en bismak. Et bilde p internett er ikke det samme som et bilde i en avis for tjue r siden. Avisene for tjue r siden eksisterer ikke i dag. Det kan ingen garantere at et bilde som deles p internett ikke gjr om nye tjue r. Jeg tviler sterkt p at bilder med mine barn tilstede vil skes opp og granskes om tjue r, men prinsippet ligger der likevel. Det har blitt tatt et valg for dem, om en potensiell evig digital fremtid. Barna mine har blitt fratatt en del av retten til styre sine digitale liv. Og det fr de har lrt seg uttale R korrekt. Jeg skulle nske at barna selv kunne ta det valget. Om noen r, nr de er gamle nok til forst iallfall deler av omfanget. De er seks og fire r. De kan og forstr en hel masse. Men det er ogs temmelig mye de ikke begriper noen verdens ting om. Jeg valgte at ansiktene deres skulle holdes utenfor internett til de selv ble gamle nok til forst konseptet internett og dermed velge selv. 

Det har blitt antydet at jeg kanskje ikke er stolt av barna mine. Selvsagt er jeg det. Hver eneste dag, stundom s stolt at jeg nesten sprekker. Jeg deler hverdagslige anektoter, smhistorier som jeg hper ikke vil vre til sjenanse for dem nr de selv blir gamle nok til lese det. Men jeg har en grense p bilder. Ja, jeg har selv delt to-tre med barna tilstede, hvor man ser ryggen deres. Den store forskjellen, slik jeg ser det, ligger i at det er jeg, en foresatt som har delt dem. Jeg har ingen garanti for at ungene vil synes at akkurat disse bildene er ok nr de selv tropper inn p sosiale medier og andre nettsider enn nrksuper. Jeg tviler strekt p at ungene vil ha problemer med akseptere de f bildene som eksisterer av dem p verdensveven. De tidligere nevnte gruppebildene p facebook. Det er ikke sikkert at de noen gang vil se dem. Men hvem er egentlig jeg til bestemme over deres potensielle evigvarende digitale liv. Og hvorfor er det s akseptert at andre skal ha den retten, selv om barna er en del av ei gruppe? 

Jeg kjenner at jeg gir litt opp. Nei, det er sikkert ikke s farlig. Men jeg synes ikke det er greit fordi. Jeg fler meg ikke komfortabel med vre den sure kjipe paranoide kjerringa som nekter at et bilde 98% synes er delbart faktisk skal deles. Selv om hele meg stritter imot. Jeg synes det er flaut og gang p gang vre rsaken til at fine bilder av andres barn som ikke har de samme prinsippene som meg ikke kan deles. Jeg synes ikke at andres prinsipper eller valg her er gale. De er bare ikke mine. Nr det gjelder mine og husbonden sine barn, burde det ikke vre mine og husbonden sine valg og prinsipper som gjaldt?

Tilrettelagt fritid eller ei

Hun er alltid sist. De andre barna kan himle litt oppgitt med ynene. De m vente. De m alltid vente. Hun lper sent, hun hopper sist, hun fr med seg beskjeden sist, hun faller.. Hun er alltid sist.De voksne p den ordinre fritidsaktiviteten hun deltar p er veldig flinke. De kjenner Min dyrebare, de kjenner til diagnosen hennes. Og de ser utfordringene hennes, de ser at hun strever, og de inkluderer s godt de kan, og de kan det veldig bra. Helt vanlige foreldre som gjr en ekstra og fabelaktig innsats for ungene i nrmiljet. Ogs for min Dyrebare. Men. Hun. Er. Alltid. Sist. De jevnaldrende inkluderer s godt de har forutsetninger for. De er bare barn. Det er kjedelig vente. Det er kjedelig mtte vente lengre enn de andre, fordi Min Dyrebare havnet p samme lag. Da kan jeg i blant se at de himler med ynene. Utstter sm sukk. Min Dyrebare fr de muligens ikke med seg. Men jeg fr de med meg. De utstter sm snft nr Min Dyrebare faller igjen, fordi de vet at dette betyr at de m vente lengre. De vil s gjerne vise hvor fort de kan! De vil s gjerne komme fram frst. Men de kan de ikke. Ikke n, som Min Dyrebare havnet p laget deres. Klart det er kjedelig for dem det gjelder.

S har vi n tenkt litt p tilrettelagt fritid. Det hres muligens litt skumlere ut enn det er. Her hvor vi bor er det et kulturhus for barn bde med og uten diagnoser. Der har de, blant annet et teatertilbud. Dette har vi tenkt prve ut n. Min Dyrebare gleder seg veldig. Hun teller ned dager. Hun spr hver dag hvor mange dager det er igjen. Selv om hun vet svaret. Hun har p ingen mte glemt hvor mange dager det var igjen i gr, og trekke fra en dag og dermed komme frem til dagens status er lett. Dritlett. Men hun spr kanskje for sikkerhets skyld. Hun smiler nr hun tenker p det.

Hun vet ikke at det er tilrettelagt. Hva skal man si? Trenger hun vite det? Jeg antar at det finnes flere diagnoser der enn autisme, som er Min Dyrebare sin. Hvordan vil hun fle seg i en slik gruppe, bestende av flere barn med ymse utfordringer? Vil hun blomstre? Oppleve aksept for at hun av og til reagerer litt senere enn vanlig? Oppleve en deilige flelsen av hun fr til ting? Eller kan det vre at hun fler at vi trkker henne inn p en arena, hvor hun slettes ikke fler seg hjemme. Teaterbiten er en ting, det med ungene som har de ymse diagnosene er en annen ting. 

Hun sier av og til at hun vil vre som alle andre. Kjre lille Dyrebare. Det ER du. Og samtidig er du det ikke. Vi er alle annerledes, husker du? Jeg har mer fregner enn noen andre jeg kjenner, jeg bruker briller... Du har noen f fregner, ogs den store lille biten som heter autisme. Det er bare noe du har og er, og akkurat snn skal du vre. Igjen og igjen snakker vi om alt vi tror henger sammen med autisme, puslespill som ble lagt lenge fr andre barn p samme alder greide det samme antall brikker, lesekoden som ble knekt noen r fr skolestart, de rare tegnene som hun skjnte var bokstaver fr hun var to.. Det er s ufattelig stilig. Ogs er vi enige om at bde hun og autismen hennes faktisk er ganske stilige greier. 

Og vi er enig i at teater, det res ut som noe som er veldig morsomt! S vi teller ned dager sammen, og gleder oss til frste velse. P et tilrettelagt fritidstilbud.:)

Les mer i arkivet ? Mai 2018 ? April 2018 ? Mars 2018
Stine Hanssen Brattland

Stine Hanssen Brattland

35, Trondheim

Ei kjerring p 34. Godt gift med kjresten min, og sammen har vi to kramgoda krker som beriker livene vre med bde gr hr, latterkramper og lange netter :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker