Bekjennelser fra ei klesbrettenevrotisk frue

Selv om jeg har utlevert rotet mitt i kvinneguiden (http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/rot-i-huset-3011985), så føler jeg for å fremheve at jeg egentlig ikke er noe særlig glad i rot. Jeg prøver hardt å ikke bry meg så veldig, og heller bruke energien min på andre, og i mine øyne minst like viktige ting. Heimen bærer så klart preg av det. Det flommer tidvis over av barneleker som er alle andre steder enn akkurat hvor jeg helst vil at de skal være (i skuffen på stua, eller på rommet til en av ungene). Mine daglige formaninger om hvor klærne faktisk skal ligge har på underfundig vis gått barna hus forbi, og stuegulvet er rett som det er dekorert med gjørmete gensere fra dagens skogsutforskning, møkkete sokker eller bukser med grønskemarinerte baker som ungene av en eller annen grunn syntes burde ligge på stuegulvet. Jeg banner lett mens jeg tar med meg disse klærne ned på vaskerommet, mens jeg i neste øyeblikk tar med meg den tørre klesvasken opp til tredje etasje og soverommene. Ungene kommanderes til å plukke opp rotet sitt, med beskjeden om at jeg faktisk ikke er tjeneren deres. Om det er desperasjonen i blikket mitt, den anspente tonen jeg sier det i eller noe helt annet som gir dem alvorlige ansikter aner jeg ikke, men ungene dresseres faktisk til å rydde for en stakket stund. Det er ikke det at de ikke vil, men de har så mye annet som er atskillig morsommere å fordrive tiden med. Det har søren meg jeg også, så de har værsågod å ta i et tak. Og det gjør de. Jeg oppdrar ikke unger som er vant med at mamma eller pappa rydder opp alt etter dem, at rotet på magisk vis forsvinner hver eneste kveld. De vet godt at det som rotes også må ryddes opp, og jeg har mang en gang formant besøkende barn å hjelpe til med å få en endevendt barnerom presentabelt igjen. Gitt at gjestene har vært delaktige i å rasere det selvsagt. Det er ikke kjemisk fritt for støv hjemme hos oss, men det er på ingen måte helsefarlig. Jeg dør ikke av en flekk i sofaen eller på vinduet, for å si det sånn

Men på ett område er jeg på grensen til nevrotisk. Tvangsmessig adferd. Kall det hva du vil. Jeg elsker tellekanter, og jeg vil gjerne ha dem i både skuffer og skap. Badehåndklær, vaskekluter, kopptuer, til og med barnetrusene brettes med tellekanter. Jeg elsker å se inn i et klesskap med sirige og tydelige brettekanter, og jeg kan ofte kjenne at jeg riktig koser meg når jeg bretter klær. 

Derfor faller deg meg litt tungt for hjertet at også min yngste liker å brette klær. Hun er flink, men.. hun er ikke så nøye på dette med skarpe bretter og tellekanter. Selvfølgelig ikke, hun er fem år. Jeg har såpass kontroll på nevrosene mine at jeg ikke bretter opp att igjen klær som hun har brettet og lagt inn i skapet, men jeg kjenner at det klør og verker i fingrene mine. Verre er det når mannen har vært på ferde. Mang en gang har jeg skammet meg i skjul, mens jeg har brettet om på håndklærne han har brettet feil, eller enda verre, dynetrekkene. Ja, jeg vet at jeg er heldig som har en mann som faktisk forstår at klær skal brettes, men støøøøhnn! Han er elendig på tellekanter! Jeg har stått i smug på kjøkkenet og brettet om igjen plastposer som han har brettet på feil måte. For ja. Brettemanien min slår også inn der. Plastposer brettes med relativt skarp brett, kjøkkenhåndklær brettes, kort sagt, det meste som kan brettes brettes. Jeg koser meg når jeg lager system i skuffene, med sirlige tellekanter og alt på sin plass. Jeg hulker litt inni meg når jeg ser at mitt nydelige og perfekte lille system kun vedlikeholdes av meg. Jeg tøyler tappert mine nevroser mens jeg ser på min kjære husbond som små hvite vaskekluter med et smil. På helt feil måte. Jeg klør etter å røske dem ut av hendene hans, for å vise hvordan det skal gjøres. Hvordan jeg mener det skal gjøres. Hvor vanskelig kan det være å brette klær på en ordentlig måte da? Og hvorfor elsker ikke alle mennesker tellekanter? Hverdagsnevroser ftw!

Sommer og hylende unger

Jeg var ferdig med dagens jobbøkt, og hastet gjennom byen og til skolen, for å hente førstedamen på sfo. Bare for å bli forvist til steintrappa ved inngangen i tjue minutter, til det var hennes tur til å ansiktsmales. Småstressede blikk på klokka på telefonen. Stakkars lillesøster i barnehagen, hun er sikkert sliten. Storesøster har endelig blitt ei rosa katt, og vi kan kjøre til barnehagen. På veien plukker vi opp mannen i huset, før vi kjører hjem og jeg og storesøster rusler til barnehagen. Der møtes jeg av en gledelelig gjensynsklem fra ei frøken som snart er fem år gammel, men blir informert om at lillesøster slett ikke har tenkt seg hjem. Hun skal til nabogutten. Storesøster vil gjerne bli med. Så tusler jeg hjem alene fra barnehagen, og tenker at det er egentlig helt greit, og ganske deilig. Ektemannen begynner med middagen, og jeg bestemmer meg for ei sjelden lukeøkt i blomsterbedet. Og setter meg på kne, kjenner sola varme og aner fred og ingen fare.

Et høyfrekvent skrik overdøver plutselig fuglesangen, og jeg snur meg mot lyden. Det er min nydelige førstefødte. Hun kommer løpende ned stien mellom naboens hus og vårt, naken og hylende, med et fanatisk smil i hele ansiktet. Like etter kommer nabogutten, like naken, like hylende og like blid. Til slutt kommer lillesøster. Hun hyler ikke, men kan strålende fortelle meg at de skal bade. Nabogutten har fått seg plaskebasseng. Etter et par ekstatiske hyleunder og hodekråker med rumpa i været plumper tre lykkelige unger uti plaskebassenget og spruter vann over alt. Nabofruen byr på saft, kaffe og is. Ungene har det fint. Jeg og ektemannen har det fint. Det er sommer. Ingen lekser. Ingen klær. Få planer. Hei sommerferie! Vi har ventet på deg!

Når gubben er borte

Hjernen ass. 

Mannen er ute og koser seg på kafé med et vennepar. Sannsynligvis skjer noe a la dette. Han drikker kaffe. Eller spiser kake. Eller pizza. Eller alt. Han prater med hyggelige folk han liker godt. Han har det helt topp. 

I hodet mitt skjer ca dette. Han har hjerteinfarkt. Han er på vei til sykehuset, og ingen kommer på å informere hustruen. Eller kanskje har har blitt ranet,og mangler både telefon og penger. Kanskje han er overkjørt. Eller knivstukket? Herregud, kanskje jeg har blitt enke uten at jeg vet det selv. 

Jeg lytter etter lyden av bilen som kjører inn i garasjen. Ytterdøra som går opp. Ikke søren om jeg får sove før mannen er trygt hjem. Den fornuftige, lite risikosøkende friske og raske mannen min som koser seg med gode venner 

Ellers er jeg normalt oppegående altså. 🤔

En slags punktvis overlevelsesguide dersom man har et barn med behov litt utover det vanlige

Så har du et barn, eller kjenner et barn, som det "er noe med" Kanskje det foreligger en diagnose, eller du har en magefølelse. Min reise har gått sammen med et barn med autisme.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, eller at jeg kan fortelle deg veien videre. Alle situasjoner er unike, barn og familier er forskjellige. Men jeg tillater meg likevel å komme med noen velmente tips, selv om jeg ikke er en ekspert. Jeg er bare mamma. Mamma som av og til strigråter, av og til kjefter og smeller, av og til har verdens svarteste samvittighet, av og til er fullstendig super, og i det store og det hele er ca a4. 

 

1: Forsøk å finne noen som tror på deg. Enten det er partner, en venn, lege, personell i barnehagen, familie... Hvem som helst. Følelsen av å stå alene kan bli intens, og å skulle kjempe alene kan være utmattende. Selv begynte jeg til slutt å tvile på om det jeg så, og om det magefølelsen min fortalte meg i det hele tatt var sant. I etterkant vet jeg det jo, men før vi fikk papir med diagnose, og møtte helsepersonell med kompetanse på akkurat ungen sitt "problem", føle jeg at jeg talte før døve ører mer enn en gang, i utallige situasjoner og for ymse instanser. Den ene søsteren til mannen min er psykolog, og en annen er førskolelærer. Begge støttet oss heldigvis i opplevelsen om at "det var noe". De var ikke de eneste som trodde på meg/oss, men støtten deres, både som familiemedlemmer og fagfolk føltes fra tid til annen fullstendig avgjørende for at jeg ikke skulle tilte. 

2: Pust. Opplever du følelsen av å måte kjempe i nær sagt alle instanser? Fastlegen, spesialisthelsetjenesten, kommunen, hjelpeapparatet.. Selv har jeg følt det som en slags Davids kamp mot Goliat til tider. Det høres kanskje voldsomt ut, men det har føltes som en kamp. En kamp mot systemet som tidvis har tappet meg for både krefter, nattesøvn og hjernekapasitet. For meg har det vært det vært avgjørende for min egen tilregnelighet å kunne ta pauser. Det kan være alene, jeg og ei bok. Å besøke ei venninne, og bare snakke om alt mulig annet, eller å tømme meg for alt. Det kan være en tur i skogen, for å få klarnet hodet. Poenget er at det har vært MEGtid, uten unger til stede. Ikke fordi at ungene mine tyner livskiten ut av meg, men fordi jeg av og til trenger å bare være meg.

3. Finn deg en gruppe likesinnede. Det finnes interessegrupper for ganske mye, på lands- fylkes- eller kommunalt nivå. Eller alle tre. Facebook har kanskje en gruppe, eller flere, som passer for kvardagens utfordringer. Poenget er å møte forståelse. Man har selvfølgelig ulike utfordringer og situasjoner, selv om man har samme diagnose i heimen. Men kanskje noen har møtt på akkurat de samme utfordringene. Kanskje noen har tips og råd for hvordan man skal komme seg helskinnet igjennom noe som kan føles uoverkommelig. Om ikke annet, så bare en tommel opp. Et varmt eller digitalt klapp på skuldra. Man er sjelden alene, selv om det kan kjennes sånn ut. 

4.Dersom det er mange papirer og brev, vedtak og ymse, kan det være lurt å skaffe seg en perm for alt. Da vet man hvor man har det. Henger for øvrig tett sammen med det neste punktet:

5. Forsøk og få alt skriftlig. Enten via mail, eller som enkle referat fra telefonsamtaler eller møter. Skriftlig forplikter, og selv har du en viss oversikt over hva som faktisk har blitt sagt, av hvem og når det ble sagt. Sist jeg skulle ønske at jeg hadde tatt til meg dette rådet selv var for to dager siden, da jeg purret på en undersøkelse vi venter på. Henvisning skulle ha blitt sendt for over tre måneder siden, og ingenting har skjedd. Jeg begynner rutinemessig å tvile på meg selv, lure på om jeg har misforstått osv. Selv om jeg ikke kan komme på en eneste god grunn for at jeg skulle ha kommet på den undersøkelsen selv, altså at jeg har diktet det hele opp. 

6.Forsøk å holde hodet kaldt. Man kan bli fortvilet, sint, føle seg maktesløs. Selv møter jeg min største trigger når sekretærer eller behandlere lirer utav seg floskelen "jeg forstår" Å være klar over lovpålagte frister og tjenester er flott, men forsøk å holde deg på et saklig nivå. Pust med magen. Dersom du opplever store samarbeidsproblemer, er det bedre å be om å få bytte saksbehandler enn å skjelle ut vedkommende. Selv om personen kanskje har tråkket grundig over streken. 

7. Anerkjenn at det å ha et annerledes barn kan være krevende. Det er ingen skam i det, og det betyr ikke at man elsker barnet sitt mindre. Selvsagt ikke. Det kan like gjerne dreie seg om alt det ekstra som følger med, som om selve barnet Her dreier det seg, som sagt oftere om omverdenen enn om selve ungen. Å sørge for at skolen tar det alvorlig nok, å følge opp alskens instanser, å skrive søknader, å følge opp disse igjen, å orientere seg i rettigheter og muligheter. 

8. Klapp seg selv på skuldra for den jobben du gjør. Den er sannsynligvis fantastisk! 

Det siste er egentlig ikke et punkt, men jeg tar det med likevel. Å bestemme seg for om man skal fortelle om utfordringene evt diagnosen til omverden eller ikke, kan være en vanskelig avgjørelse å ta. Man tar den gjerne på vegne av barnet sitt, og hensynet til barnet og en selv, som forelder kan kanskje synes å kræsje. Selv har vi landet på åpenhet, både for vår egen og ungen sin del. Av den grunn at kunnskap skaper forståelse. Det drar både vi og arvingen nytte av. Vi kan ikke annet enn å håpe at hun vil være enig med oss i fremtiden. Det er ikke snakk om å utlevere henne, men å forklare hvorfor hun av og til fremstår som så veldig annerledes. Annerledes, men like bra.

 

Jeg heier på deg!

Jeg hadde en gang ei venninne..

Hun var annerledes. På en nesten umerkelig, vag måte. Sprudlende og morsom som få, men likevel på grensen til usynlig. Vi møttes på videregående. Jeg hadde begynt på nytt igjen, og var 18, hun kom rett fra ungdomskolen og var 16. En utilpass sjel fikk møte blikket hennes. Vennligheten hennes. Godheten hennes.Og livet ble aldri det samme.

Jeg ble etterhvert kjent med henne. Ganske godt, men likevel ikke. Hun lot meg pirke litt i overflaten. Ikke mye, men litt. For hver hemmelighet jeg fikk del i, forstod jeg at det var et arsenal av hemmeligheter jeg ikke visste. Hun var som en blomsterstengel av glass, som kunne knuse ved hvert eneste vindkast. Og rett etter at hun hadde delt den aller mørkeste hemmeligheten sin med meg, smuldret hun sakte men sikkert i stykker. Først vagt, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor jeg var så livende redd for henne. Deretter mer og mer voldsomt, til jeg plutselig en dag befant meg i begravelsen hennes. Hun fant kanskje fred med seg selv og livet sitt der hun pustet ut for siste gang hengende i ei løkke. Jeg vet ikke, jeg var ikke der. 

Jeg kjente en enorm sorg. Samtidig en ro. Nå visste jeg hvor hun var. Nå visste jeg at hun fikk være i fred. Nå visste jeg at ingen kunne trekke henne lengre ned i søla. Og under begravelsen fortalte faren med stødig stemme hemmeligheten hennes for hele verden. Han fortalte hva som hadde røvet fra henne livet. 

Det begynte med en nabo. En mann og ei fire år gammel jente. En etterhvert forhenværende nabo som skulle si til påtalemyndighetene at han ikke husket noe som helst. Ei jente som fikk livet sitt ødelagt knapt før det begynte. Naboen ble til flere. Jeg vet ikke hvor mange. Hun hadde mistet tellingen. Alt fordi en nabo høvlet over henne på det groveste. Han stjal fra henne sola. Dagslyset. Tryggheten. Tilliten. Følelsen av egenverdi. En voksen mann. 

Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Han gjorde aldri noe mot meg. Jeg aner ikke hvem mannen er en gang, jeg har sannsynligvis aldri møtt han. Eller de andre mennene som misbrukte. Voldtok. Men jeg er likevel berørt. For jeg mistet venninna mi. Hun ble bare tjue år. Jeg var tjueto, sjeleglad for at jeg kunne være med å feire tjueårsdagen hennes. Selv om hun så mer død ut enn levende på selve dagen, så var vi sammen. Hun pustet. Hun levde. Og vi feiret henne. Jeg møtte henne ett par uker etter tjueårsdagen. Blid, full av energi, og samtidig et annet sted. Lite visste jeg om at dette skulle bli siste gang jeg så henne.

Hva ville jeg ha sagt dersom jeg fikk møte deg en siste gang? Jeg vet ikke. Annet enn at jeg er så ufattelig lei meg for at du ikke fant tryggheten du søkte noe sted, Jeg er så ufattelig lei meg for at jeg aldri får se deg igjen. Men jeg er også lettet, fordi jeg slipper å tenke på om du befinner deg i en eller annen avgrunn. I verden eller inne i deg selv. Jeg slipper å lure på om du er død, for jeg vet det jo. Og jeg tror at du har fred. Hva som skjer eller ikke skjer etter døden er ikke så farlig. For i grava får du være i fred. Ingen kan noensinne høvle over deg mer.

Fem år etter at hun avsluttet livet skulle jeg bli mor for første gang. Siden fikk jeg ei jente til. Pigebørna mine. Og selv om det gjør ufattelig vondt å tenke på hva venninna mi ble utsatt for, så tenker jeg at jeg har en plikt å snakke med barna mine om det. Hva som er deres kropp, hva som er andres kropp. Hva som er greit, og hva som overhodet ikke er greit. Hvilke hemmeligheter som er gode, og hvilke som ikke gjelder. Jeg har ikke fortalt dem om venninna mi enda. Selv om begge barna mine er eldre enn hun var da alt begynte. Jeg har ikke fortalt dem at det finnes voksne som truer med å drepe enten barnet selv eller familien deres dersom de forteller en vond hemmelighet. Men jeg har fortalt dem at en hemmelighet som gjør vondt, enten i kroppen eller i hjertet, tankene eller følelsene. Den hemmeligheten gjelder ikke. Og slike hemmeligheter må deles med en voksen. Jeg har overhodet ingen fasit på hva man bør gjøre, og hvordan. Men jeg skylder barna mine og i det minste snakke om det. For seksuelle overgrep skjer, enten vi lukker øynene for det eller ikke. Kanskje, dersom barna har en oppfatning om hva som er greit og ikke, at de da vil tørre å si ifra dersom det utenkelige skulle skje med dem. De bestemmer søren meg over sin egen kropp. Jeg lærer dem hva som er greit og hva som ikke er greit. Jeg håper at jeg gir dem et tilstrekkelig språk, også der. Og håper at de aldri noensinne vil få bruk for det

Autisme og diett

2006 ga helsedirektoratet ut brosjyren "Hva du bør vite om gluten- og kaseinfri kost til barn med autisme" Digital variant her https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/hva-du-bor-vite-om-gluten-og-kaseinfri-kost-til-barn-med-autisme

Jeg har bare dette å si om det. Ja, vi har prøvd.Ja, det skjedde i samarbeid med lege. Ja,vi gikk fullstendig inn for det, på alle områder. Ingen spor av gluten eller melk. Ungen prøvde i et halvår. Nei,vi merket ingen nevneverdig bedring. Hverken på søvn, mage eller autismen. Og nei, vi har ikke tenkt å prøve igjen Sånn, da har vi avklart det :)

Snop med GOD samvittighet

Som så mange andre mangler jeg ofte både fantasi og inspirasjon når middagen skal trylles frem. Å tilpasse den barnas kresne ganer har jeg for lengst gitt opp, men den bør ihvertfall passe min egen. Og helst mannen sin også. Heldigvis, i disse internettider er det dritlett og google frem den ene spennende matretten etter den andre. Det finnes mange knalbra matbloggere der ute, og mange av dem igjen har facebooksider som jeg følger. (Nei, det jeg lager ser sjelden så bra ut som det matbloggerene lager, men jeg får iallfall noen nye ideer og favoritter) Rett som det er dukker det opp oppskrifter på kaker eller andre godsaker, til min store glede. Min siste greie er å bake uten egg. Null problem når man kan spørre onkel Google

Men så. Det er noe som virkelig irriterer meg. Veldig. Jeg irriteres i grunnen altfor lett, over drøyt mange ting. Men dette. Kaker med GOD samvittighet. Snacks med GOD samvittighet. 

Hvorfor skal man ikke bare kunne nyte både sunne saker og ikke fult så sunne saker, uten at man skal måtte kjenne på god eller dårlig samvittighet? Kan man ikke bare nyte?

 

Mvh hun som virkelig har nytt (med god hjelp av ektemannen, det skal sies) omlag to kilo godteri i løpet av påska. Uten å ha hatt samvittigheten til stede, hverken den gode eller den dårlige

 

Frittgående barn

Jeg er barn av åttitallet. Jeg husker at jeg lekte litt for meg selv ute på fortauet da jeg var omtrent tre år. Antakelig under passe oppsyn av modern eller fadern, enten rett rundt hjørnet eller fra vinduet, men jeg var likevel alene. Jeg likte det. Senere ble radiusen utvidet, og jeg bevegde meg litt opp og ned gata. Jeg møtte etterhvert andre barn som også var på vandring eller oppdagelsesferd, og vi ble venner. Vi kunne plukke blomster sammen, vi kunne leke indianere sammen, vi kunne ake på akebrett sammen, og vi kunne krangle på oss både knuste hjerter og blåmerker. Vi klatret i trær, vi gravde etter Kina, vi lekte i parken. Og vi fikk være alene. Dersom vi gikk ut og savnet selskap, ringte vi på dørene til hverandre. Ei brødskive i hånda her, et glass vann der. Noen hadde videospiller, og da kunne vi bli sittende i timesvis. Og vi gjorde dette mer eller mindre alene. Visst gav vi beskjed om at vi gikk ut og hvor vi hadde tenkt oss. Vi kunne klokka, og fikk beskjed om å komme hjem til da eller da. Typisk i tide til middag. Også kunne vi være utenfor radaren i flere timer. Dersom vi var på et planlagt besøk til noen, kunne foreldrene våre nå oss på fasttelefonen. Men like ofte ble et besøk improvisert frem der og da, og enda oftere var vi bare ute. Jeg er sikker på at mamma og pappa hadde langt mindre kontroll på hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg var barn enn det jeg selv har som Modern.

Jeg vil gjerne ha frittgående barn. Det med å vite hvor barna er og sånn ca hva de driver med, og hvem de omgår er ikke slett ikke et udelt onde. Men jeg tror at vi har mistet noe viktig, ett eller annet sted mellom åttitallet og 2017. Skolejenta hadde med seg en venn fra skolen hjem i går, og de hadde veldig lyst til å dra ut å besøke en tredje venn. Etter leksene var unnagjort sendte jeg dem avgårde. Uten å ringe foreldrene hennes og spørre om det passet først. Det føltes litt i overkant rebelsk, middagstid og alt, så jeg sendte en sms med oppfordring om å gjerne sende hele hurven hjem til oss dersom det ikke passet med uventet besøk. Men ungene gikk dit alene, og hun som fikk besøk ble med dem ut. De lekte i sjørøverskuta, og lagde skattekart. Klokka ble så mye at de ble sendt hjem etterhvert. Jeg løste sudoku med halv hjerne mens jeg kikket nervøst ut av vinduet. Skolejenta mi har en sørgelig arv med tanke på retningssans. Jeg gikk omsider ut for å lete etter dem. Og jeg fant dem. Krisen avverget. Men jeg tror jenta mi var adskillig reddere enn hun ga uttrykk for.

Jeg er klar over at det finnes folk med lite hederlige hensikter. Jeg er klar over at det eksisterer folk som er i stand til å gjøre ting mot barn, ting jeg er knapt er i stand til å greie å tenke på. Men jeg nekter å forholde meg til et i-verste-fall-levesett og -tankegang. Ja, ungene mine kan gå seg vekk når jeg sender dem ut alene. Derfor forteller jeg dem at de fleste voksne er snille, og virkelig vil hjelpe barn som trenger det. Heldigvis bor vi et sted hvor alle kjenner noen. Dersom ikke alle kjenner barna mine, så kommer de fleste på at de kjenner noen som kanskje kjenner dem. Så jeg forteller barna mine at dersom de har gått seg vill må de spørre om hjelp. Det er viktig at de vet hva de heter og hvor de bor. De vet godt at de ikke skal sette seg i bilen til fremmede folk, selv om noen fremmede kanskje kan spørre om de vil ha godteri. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg vet at slike ting skjer. Men jeg nekter å holde barna mine inne, eller forfølge dem til enhver tid fordi. Jeg ønsker meg frittgående barn. Barn som jeg ikke har oversikt over til enhver tid. Som halvnevrotisk kontrollfreak er det det vanskeligste jeg gjør i hverdagen.

En gang var jeg med i en liten diskusjon om gps, og sporing av barn. En del brukte argumentet om at det er vårt ansvar som foreldre å vite hvor barna våre er til enhver tid. Jeg er grunnleggende uenig. Det betyr ikke at man ikke skal ha en viss kontroll, oversikt eller grenser. Det betyr at jeg synes at barn som vokser opp i dag også har krav på et privatliv. Et sfære som bare er deres, hvor de voksne ikke vet alt. Barnlig magi er ikke det same som voksen magi. Jeg er klar over at barnlig justis kan være knallhard, og jeg skjønnmaler på ingen måte en barndom hvor barn opplever at alt er lov og at grenser bare flyter. Jeg bare nekter å tro at jeg har krav på å vite like mye om hverdagen til barna mine som det de selv har. 

 

Barn og internett og personvern

Da førstedamen ble født, våknet en spesifikk paranoia. Jeg kjente med hele meg at jeg ikke ønsket å dele bilder av henne på internett. Hverken på facebook eller andre mer eller mindre åpne nettsider. Stort sett har dette blitt respektert. Ett par ganger har jeg bedt velmenende sjeler om å fjerne bilder hvor barna mine er tilstede på facebook, men det har for det meste gått relativt smertefritt.

Så dukker det opp andre arenaer. Hjemmesiden til barnehagen. Hjemmesiden til skolen. Hjemmesidene til fritidsaktivitenene barna deltar på. Bilder fra arrangementer vi er med på, som deles på facebook. Sistenevnte er typisk arrangementer hvor mange deltar, det er naturlig å forvente at en eller flere tar bilder, og hvor det forventes at man godtar at disse deles. Og jeg kjenner at jeg ikke synes dette er bare greit. Det er ikke det at jeg tro r at barna mine vil ta noen skade av å være tilstede på digitale medier. Jeg tror ikke at noen med skumle hensikter vil kunne misbruke bildene av barna mine, tatt i en gruppe, mer eller mindre gjenkjennelig. Det er ikke der problemet ligger.

Med en gang et bilde av eller med barna mine tilstede deles eller legges ut, så har noen tatt et valg for dem. Et valg om at det skal eksistere bilder av dem på internett. Bilder som de selv ikke har samtykket i at deles. Jeg har innfunnet meg med, og forstår jo hvorfor det ikke innhentes samtykke fra hver enkelt av de kanskje tretti førti som er tilstede på ett enkelt bilde, før det deles. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på en bismak. Et bilde på internett er ikke det samme som et bilde i en avis for tjue år siden. Avisene for tjue år siden eksisterer ikke i dag. Det kan ingen garantere at et bilde som deles på internett ikke gjør om nye tjue år. Jeg tviler sterkt på at bilder med mine barn tilstede vil søkes opp og granskes om tjue år, men prinsippet ligger der likevel. Det har blitt tatt et valg for dem, om en potensiell evig digital fremtid. Barna mine har blitt fratatt en del av retten til å styre sine digitale liv. Og det før de har lært seg å uttale R korrekt. Jeg skulle ønske at barna selv kunne ta det valget. Om noen år, når de er gamle nok til å forstå iallfall deler av omfanget. De er seks og fire år. De kan og forstår en hel masse. Men det er også temmelig mye de ikke begriper noen verdens ting om. Jeg valgte at ansiktene deres skulle holdes utenfor internett til de selv ble gamle nok til å forstå konseptet internett og dermed velge selv. 

Det har blitt antydet at jeg kanskje ikke er stolt av barna mine. Selvsagt er jeg det. Hver eneste dag, stundom så stolt at jeg nesten sprekker. Jeg deler hverdagslige anektoter, småhistorier som jeg håper ikke vil være til sjenanse for dem når de selv blir gamle nok til å lese det. Men jeg har en grense på bilder. Ja, jeg har selv delt to-tre med barna tilstede, hvor man ser ryggen deres. Den store forskjellen, slik jeg ser det, ligger i at det er jeg, en foresatt som har delt dem. Jeg har ingen garanti for at ungene vil synes at akkurat disse bildene er ok når de selv tropper inn på sosiale medier og andre nettsider enn nrksuper. Jeg tviler strekt på at ungene vil ha problemer med å akseptere de få bildene som eksisterer av dem på verdensveven. De tidligere nevnte gruppebildene på facebook. Det er ikke sikkert at de noen gang vil se dem. Men hvem er egentlig jeg til å bestemme over deres potensielle evigvarende digitale liv. Og hvorfor er det så akseptert at andre skal ha den retten, selv om barna er en del av ei gruppe? 

Jeg kjenner at jeg gir litt opp. Nei, det er sikkert ikke så farlig. Men jeg synes ikke det er greit fordi. Jeg føler meg ikke komfortabel med å være den sure kjipe paranoide kjerringa som nekter at et bilde 98% synes er delbart faktisk skal deles. Selv om hele meg stritter imot. Jeg synes det er flaut og gang på gang være årsaken til at fine bilder av andres barn som ikke har de samme prinsippene som meg ikke kan deles. Jeg synes ikke at andres prinsipper eller valg her er gale. De er bare ikke mine. Når det gjelder mine og husbonden sine barn, burde det ikke være mine og husbonden sine valg og prinsipper som gjaldt?

Tilrettelagt fritid eller ei

Hun er alltid sist. De andre barna kan himle litt oppgitt med øynene. De må vente. De må alltid vente. Hun løper sent, hun hopper sist, hun får med seg beskjeden sist, hun faller.. Hun er alltid sist.De voksne på den ordinære fritidsaktiviteten hun deltar på er veldig flinke. De kjenner Min dyrebare, de kjenner til diagnosen hennes. Og de ser utfordringene hennes, de ser at hun strever, og de inkluderer så godt de kan, og de kan det veldig bra. Helt vanlige foreldre som gjør en ekstra og fabelaktig innsats for ungene i nærmiljøet. Også for min Dyrebare. Men. Hun. Er. Alltid. Sist. De jevnaldrende inkluderer så godt de har forutsetninger for. De er bare barn. Det er kjedelig å vente. Det er kjedelig å måtte vente lengre enn de andre, fordi Min Dyrebare havnet på samme lag. Da kan jeg i blant se at de himler med øynene. Utstøter små sukk. Min Dyrebare får de muligens ikke med seg. Men jeg får de med meg. De utstøter små snøft når Min Dyrebare faller igjen, fordi de vet at dette betyr at de må vente lengre. De vil så gjerne vise hvor fort de kan! De vil så gjerne komme fram først. Men de kan de ikke. Ikke nå, som Min Dyrebare havnet på laget deres. Klart det er kjedelig for dem det gjelder.

Så har vi nå tenkt litt på tilrettelagt fritid. Det høres muligens litt skumlere ut enn det er. Her hvor vi bor er det et kulturhus for barn både med og uten diagnoser. Der har de, blant annet et teatertilbud. Dette har vi tenkt å prøve ut nå. Min Dyrebare gleder seg veldig. Hun teller ned dager. Hun spør hver dag hvor mange dager det er igjen. Selv om hun vet svaret. Hun har på ingen måte glemt hvor mange dager det var igjen i går, og å trekke fra en dag og dermed komme frem til dagens status er lett. Dritlett. Men hun spør kanskje for sikkerhets skyld. Hun smiler når hun tenker på det.

Hun vet ikke at det er tilrettelagt. Hva skal man si? Trenger hun å vite det? Jeg antar at det finnes flere diagnoser der enn autisme, som er Min Dyrebare sin. Hvordan vil hun føle seg i en slik gruppe, bestående av flere barn med ymse utfordringer? Vil hun blomstre? Oppleve aksept for at hun av og til reagerer litt senere enn vanlig? Oppleve en deilige følelsen av hun får til ting? Eller kan det være at hun føler at vi trøkker henne inn på en arena, hvor hun slettes ikke føler seg hjemme. Teaterbiten er en ting, det med ungene som har de ymse diagnosene er en annen ting. 

Hun sier av og til at hun vil være som alle andre. Kjære lille Dyrebare. Det ER du. Og samtidig er du det ikke. Vi er alle annerledes, husker du? Jeg har mer fregner enn noen andre jeg kjenner, jeg bruker briller... Du har noen få fregner, også den store lille biten som heter autisme. Det er bare noe du har og er, og akkurat sånn skal du være. Igjen og igjen snakker vi om alt vi tror henger sammen med autisme, puslespill som ble lagt lenge før andre barn på samme alder greide det samme antall brikker, lesekoden som ble knekt noen år før skolestart, de rare tegnene som hun skjønte var bokstaver før hun var to.. Det er så ufattelig stilig. Også er vi enige om at både hun og autismen hennes faktisk er ganske stilige greier. 

Og vi er enig i at teater, det øres ut som noe som er veldig morsomt! Så vi teller ned dager sammen, og gleder oss til første øvelse. På et tilrettelagt fritidstilbud.:)

Om spontanabort igjen

I dag har jeg skrevet for kvinneguiden.no (rettere sagt, jeg har dagens publiserte kommentar. Den ble skrevet for en del måneder siden)

Jeg skriver om spontanaborten. Det nærmer seg åtte år siden det skjedde. Jeg har siden den gang hatt to fine svangerskap som har resultert i to usedvanlige fine kråker. Det er ikke så veldig ofte jeg tenker på det barnet som aldri ble. Men det hender jo. Hvem ville du ha vært? Hvilken farge på håret? Hadde du vært den av barna mine som fikk mine grønne øyne? De to etter deg fikk faren sine himmelblå. Ville du vært sønnen min? Min førstefødte? Det er stundom trist og vondt å tenke på, men samtidig så ville jeg jo aldri hatt de to barna jeg var så heldig å få dersom mitt første svangerskap hadde resultert i en sprell levende baby. Og den tanken greier jeg knapt å tenke fult ut. 

Jeg skal ikke påstå at jeg er takknemlig for det som skjedde. Synet av det døde embryoet med ørsmå, men likevel tydelige spe begynnelser til lemmer kunne jeg godt ha vært foruten. Marerittene hvor han roper på meg, alene i et uendelig mørke, naken, livredd og alene likeså. Men jeg finner likevel en slags mening i det lell, når jeg tenker på barna mine. Hadde jeg ikke mistet det som kunne ha blitt barnet mitt første gang jeg var gravid, ville ikke de jeg har satt til verden eksistert. De fantastiske enestående barna mine, som gir meg rynker, grå hår, søvnløse netter, latterkrampe, endeløs kjærlighet, som får jeg til å tilte i vinkel av sinne og frustrasjon, og som får meg til å svulme over av stolthet. De kjære, kjære umistelige ungene mine.

 

Og altså: Dagens innlegg på kvinneguiden  http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/nar-er-det-riktig-a-fortelle-at-man-er-gravid-1700606.ece

Barnebursdager

De fleste som har barn vil en eller annen gang komme innom tema bursdag. Nærmere bestemt barnebursdag. Jeg snakker altså om de bursdagene hvor man inviterer unger fra barnehagen eller skolen, eller litt begge deler, alt etter hvilke barn arvingen kjenner. Og dersom man er like vrang som meg, kan det oppleves som litt av ei tvangstrøye noen ganger, de reglene som så og si rutinemessig følger med. Det er ikke det at jeg ikke forstår hensikten med reglene, men. 

Jeg aner ikke om "bursdagsregler" ble tatt opp på foreldremøter da jeg var barn. Vi var en relativt stor klasse, med 29 eller 30 barn på det meste. Tror jeg. Jeg husker ikke om vi delte oss inn etter kjønn, med rene jente- eller guttebursdager, og eventuelt hvor tidlig vi gjorde det. Men jeg husker veldig godt den ene bursdagen jeg tilhørte det mindretallet av jentene som ikke ble invitert. Vi var over ti jenter i klassen, og jeg var den ene av tre stk som ikke ble invitert i den bursdagen. Om foreldrene til jenta visste om det, og velsignet utestengelsen vet jeg ikke, men jeg håper jo ikke det. For det var nettopp utestengelse det føltes som. Selv om jeg ikke var den eneste, og selv om dette var ei jente jeg ikke lekte kjempemasse med. Jeg følte meg som en av de tre utstøtte. 

På den andre siden har jeg også vært den som ikke hadde særlig lyst til å invitere alle i en forhåndsbestemt gruppe. Jeg husker veldig godt i sjette klasse, da vi gjerne inviterte alle i hele klasse, både guttene og jentene. Jeg er født på våren, og dermed var det mange i klassen som hadde hatt slike bursdager før meg. Veldig spenennde, og jeg både gledet og gruet meg til det var min tur. Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke var særlig populær. Jeg husker ikke så mye fra selve skoledagen, men jeg husker at jeg delte ut invitasjonene. Jeg var ganske spent. Endelig var det min tur, og jeg hadde pyntet alle invitasjonene med klistremerker, og skrevet navnene til hver enkelt i klassen så fint jeg kunne. Og ja, jeg er klar over at det er det negative jeg husker her. Og det er dette. To av guttene ble stive i maska, og sa noe a la "shitt, jeg håper jeg ikke får invitasjon nå" Jeg smilte et anstrengt smil, og delte ut invitasjoner til begge to. Disse knøvlet de sammen og tråkket på, før de pælmet de i søppelbøtta og lo rått. "Jeg legger den her, sånn at mamma ikke tvinger meg til å gå" Om de kom i bursdagen min eller ikke husker jeg ikke. Sant og si husker jeg ikke feiringen i det hele tatt.

Jeg vil tilbake til dette med alle eller ingen. I utgangspunktet en god tanke og en god ide. Og så langt i skoleløpet, forsåvidt også i barnehageløpet er det også denne vrien vi selv kjører. Men hvem kan sitte å kreve at et barn som mobbes, plages, holdes utenfor, får høre hvor stygg hun er, hvor heslig hun lukter, får juling for at hun har på seg feil sko.. Etc etc. Hvem kan kreve at akkurat dette barnet skal, i inkluderingens navn tvinges til å invitere sine plageånder i sin egen bursdag? Hvorfor skal ikke hun få en bursdag hvor også hun kan kose seg? Det kan argumenteres med at en bursdag kan være det som bryter denne vonde sirkelen, at det er vanskeligere å plage et barn når man har vært i hjemmet eller sett foreldrene (apropos vært i hjemmet, ingen av bursdagene til barna i klassen har så langt vært arrangert hjemme hos bursdagsbarna) Hva slags garanti har man egentlig for dette? Og hvilken rett har man til å kreve at et mobbeoffer, et barn som ikke takler store folkemengder etc etc (man vet for farsken ikke alt!) skal måtte ofre sin egen bursdag for å etterleve regelen om alle eller ingen. 

For noen år siden hadde jeg et innlegg på facebookveggen min om samme tema, om enn i en mye kortere variant. Noen var enige i meg, og noen var massivt uenige med meg. Det er greit, selv om jeg er så til de grader konfliktsky. Jeg fikk et par motargumenter jeg tenkte videre på, og jeg fikk et par jeg ikke gadd å bruke en kalori på. Til tross for at mine tanker og ideer ble utfordret, står jeg likevel ved at jeg er imot denne alle eller ingen. Og det handler faktisk ikke om at jeg ikke ser andre barn enn mine egne. 

Altså. Misforstå meg ikke. Det er en grei regel, sånn egentlig. Men samtidig så kan denne varianten virke ekskluderende på en del av de barna som ikke er helt a4. Som for eksempel mitt eget, med autisme. Nå har hun lyst til å invitere alle jentene, og nå tror jeg hun vil takle det helt fint. I facebookinnlegget mitt ble det argumentert med at man så klart skal se annerledes på saken dersom det foreligger en diagnose, eller andre såkalte spesielle behov. Og det kan jeg saktens være enig i. Men hva med litt raushet? Hva med litt ydmykhet for at man ikke vet alt i alle situasjoner. Det er ikke sånn at man som medforeldrer har krav på å vite om et barn i klassen til ens eget har en diagnose, er under utredning eller strever med noe, i en eller annen variant. Det kan argumenteres for at et mobbeproblem bør tas tak i av foreldregruppa som helhet, men man har ikke krav på å vite om det er noen barn i klassen som plager/mobber et annet barn. Den erkjennelsen om at man sjelden vet alt i alle situasjoner tror jeg vi alle bør minne oss selv på en gang i blant. 

 

La oss sprade litt naken! (for søren)

Kropp er topp. Kropp er godt. Kropp er goill. Osv. Men jeg vet veldig godt at det ikke er sånn for mange.

Jeg er litt todelt på dette med kroppsnakking, og å gjøre kropp til et tema. Så her sitter jeg og skriver om noe jeg egentlig ikke vil det skal skrives eller styres så mye rundt. Helt ærlig, jeg skulle ønske at en kropp bare var en kropp. Noe vi alle har, som ser sånn ut eller sånn ut, og som bare ER der. Jeg er lei av medienes evinnelige kroppsfokus, enten det nå er "sånn skal du få sommerkroppen", "Sånn trener du best" eller "Vi hyller mammakroppen". Vi har alle en kropp. Kan den ikke bare få være? Må den snakkes ned? Eller motsatt, må den hylles? Kan vi ikke bare sette kroppen fri?

Så her skriver jeg nok et innlegg av sikkert tusenvis som allerede eksisterer. Om noe jeg egentlig ikke ønsker at noen skal føle et behov for å skrive noe om. 

For meg er ikke kropp bare kropp. Men jeg håper at det kan bli det for jentene mine. Sånn er jeg og sånn er det. Derfor tasser jeg alltid naken fra soverommet til badet. Jeg kler riktignok på meg trusa relativt fort, det kan bli litt i overkant kleint når den yngste stirrer på det som befinner seg mellom beina mine. Men resten drøyer jeg av og til litt ekstra med. Vi tøyser med magehenget som åpenbarer seg når jeg bøyer meg fremover, jeg lager surmunn eller blidmunn, og rare stemmer med magen min, og ungene leker med. Jeg håper at dersom deres eget mageheng en dag kommer, så blir det noe de ikke orker å bruke så mye tid og energi på. Misforstå meg ikke, jeg håper selvsagt ugnene mine blir passelig opptatte av å holde kroppen sunn og frisk, men med fokuset på passe, i alle betydnigner av ordet. Spise passe. Trene passe. Gofle passe med godteri. Passe.. En frittgående kropp, sånn er jeg og sånn er det. Sånn er du, og sånn er det. Kult, vi er forskjellige. Jeg lar ungene mine ofte se meg uten klær. Ikke fordi jeg trenger å hylles eller for at de skal se "en ekte mammakropp" (blææææ!) Men fordi det er en uviktig kropp! Viktig for meg og min eksistens, uviktig for de fleste andre. Jauda, barna ble lagt av den, ektemannen setter pris på den, men for resten av verden er den virkelig veldig uviktig. Ca like viktig som hvilke klær jeg har på meg. Jeg er ikke mindre bluferdig enn at jeg dekker meg sømmelig til før jeg går ut av døra. Men det finnes viktigere ting enn klær, og det finnes viktigere ting enn kropp

Ja, ting henger og slenger litt. Jeg ser virkelig ut som om jeg er nærmere førti enn tjue. Jeg har ikke på meg bikini i svømmehallen fordi jeg ønsker å hylles, eller for at andre virkelig skal se hvor tøff jeg er som viser frem hvordan jeg er. Jeg har på meg bikini fordi jeg enda ikke har funnet en eneste badedrakt som er fin nok til at jeg gidder å bruke penger på . Sånn er jeg og sånn er det. Det er ikke noe jeg har tenkt å bruke så mye tid og energi på, hverken i den ene eller den andre varianten. Jeg synes ikke jeg skal hylles, like lite som jeg gidder å hylle de som orker å trene til de er fastere i fisken enn det jeg selv gidder å jobbe for. Like lite som jeg vil hylle de som går i bikini og er femti kilo tyngre enn meg. Jeg har en kropp. Du har en kropp, alle har en kropp.  

Jeg er ikke skinnhellig, jeg har hatt et arsenal av komplekser, men heldigvis henger de færreste igjen i dag. Men jeg håper, ved at jeg ikke gjør kroppen min til noe stor greie, Ved at jeg aldri snakker stygt om den, ved at jeg aldri lar ungene mine få høre hva jeg innerst inne skulle ønske var litt annerledes. Ved at jeg aldri kommenterer andre folk sine kropper. Hverken positivt eller negativt. At jeg da bidrar til at de får det forholdet til sin egen kropp som jeg håper de vil få. At det er en kropp. Et middel for å eksistere, leke, kose seg, bli støl, tyne grenser. Men aldri at den blir et middel for å oppnå perfeksjon. Det er vanskelig, men jeg håper jeg er inne på noe riktig. Måtte mat aldri bli en fiende. Mat er godt. Mat må vi ha. Jeg vet veldig godt at det kan være så mye, mye mer. Men jeg håper at barna mine aldri kommer til å tenke i de baner. 

Kropp er topp. Sånn er er jeg og sånn er det. Men plis finn på noe annet å hylle enn en kropp, enten den er min eller noen andre sin. Kroppen er til for å leve i. Hyll mora di, tanta di, sønnen din eller Elvis. Eller noen andre, noe annet. Så skal jeg straks hylle Nidar for det fantastiske godteriet de lager. Eller hva som helst

"du tar for stor plass, lille Hattifnatt"

Jeg har tenkt ganske mange tanker om den barneskolen jeg gikk på. Jeg har mange gode minner. Og jeg har mange ikke fult så bra minner. Minner om paradishopping i friminuttene. Minner om musikktimene, med den strenge musikklæreren med den dårlige ånde, men som hadde timene jeg likevel elsket, Minner om sløydtimene, da jeg fikk høvle, pusse, tegne med svipenn. Minner om de timene han lot sløyd være sløyd, og heller fortalte oss om krigen han opplevde som barn i Finmark.

Da jeg atter stod foran skoleporten på første skoledag i august i fjor, denne gangen med min egen seksåring i hånda som dagens hovedperson, var det likevel tvingende nødvendig å anstrenge seg for å ikke miste fokus. Pust med magen nå. Slapp av. Du er voksen, ta deg sammen. Det handler ikke om deg. Du ruler. Du er voksen. Du er kul. Du er råkken råll. Dette fikser du. Du er ikke lille Hattifnatt lengre. Du er voksen. Dine ord teller. Dine meninger blir hørt. 

Her på denne skolen skulle jeg altså sette igjen min dyrebare seksåring. Gullet mitt, klompen min, kråka mi, lille lykketrollet mitt,smurfen min, nissemor.. Kjært barn har mange navn. Her på denne skolen hvor jeg fikk høre at jeg tok for stor plass. Hvor jeg fikk høre at jeg snakket for lavt, at jeg snakket for høyt, at jeg var for stille, men at jeg likevel tok for stor plass. Her fikk jeg høre at når jeg ble slått til av noen gutter så var det bare fordi de likte meg. Her fikk jeg lære meg at mine grenser var til for å ikke respekteres. Det høres unektelig brutalt ut. Men hvordan ellers skulle jeg tolke det? Jeg var et barn den gangen. Jeg var et barn på en barneskole den gangen jeg fikk vite at når buksa mi ble trukket ned så de andre kunne le av meg, så var det ingenting å bry seg om. Når de brettet opp genseren min for å flire av mine manglende pupper, så var det bare en bagatell og lett flørting. Når de siden kløp meg så jeg fikk dritvondt i de smått begynnende puppene, så var det også bare flørting. At de kunne ture frem med kroppen min som de ville, at de kunne le av meg når jeg ble opprørt. Dette lærte jeg meg, på skolen hvor barnet mitt nå går. 

Jeg lærte også at jeg ikke skulle være sur. Jeg lærte å heller smile tilbake enn å ta igjen. Jeg lærte meg å bite i meg sinnet mitt. Jeg måtte lære meg å tåle ting jeg virkelig håper at mine barn slipper å måtte tåle.Jeg lærte meg at utestengelse er greit. Jeg lærte meg at læreren som mobbet satt trygt i jobben sin. Jeg lærte meg at det var helt ok for en voksen lærer å få utvalgte elever i klassen til å tynes til bristepunktet. Mer enn en gang. Selv minnes jeg bare en eneste time hvor jeg var den som hikstet hele timen. Forbrytelsen? Jo, jeg hadde en tyggis i munnen. Det var ikke lov. Jeg kan komme på minst ett par som ble ydmyket av henne under alles påhør mer enn en gang. Og jeg kan ikke minnes at hun fikk refs eller korreks en eneste gang. 

Sinnet mitt rettet jeg etterhvert innover mot meg selv. Det var ikke lov til å reagere, da tok jeg for stor plass. Det er ikke noe jeg har funnet på, det er sånn det var. Det var det jeg ble fortalt. Av min kjære lærer. Som heldigvis ikke jobber lengre på skolen. 

Som trettenåring rykker man videre i skoleløpet. Så også jeg. Til ungdomskolen.

Omsider vekk fra dette trakasserende åket av en lærer, til nye jaktmarker. Jeg var en usikker skygge av den munnrappe småskolejenta jeg en gang var. Ikke noe uvanlig med det, de fleste tenåringer synes livet er vanskelig og tidvis noe drit. Og usikre vesen er enkle å heve seg over. Iallfall usikre vesen som har lært seg at hun aldri skal ta igjen eller si ifra. Usikre vesen som heller ikke denne timen slipper unna hånlatteren når hun regner feil på mattestykket. Usikre vesen som bare finner seg i at brillene blir ødelagt av slaget hun får i ansiktet, midt i en mattetime. Men når læreren er vitne til det hele, men likevel unnlater å si noe til den sikkert like usikre jyplingen som slo, spinner muligens små usikre vesen videre i sitt eget konstruerte verdensbilde. Lange tråder i sølv og gråtoner tar tak, og trekker i Lille Usikre Menneskebarn. Enhjørningstøvet, drømmene, magien, forsvinner gradvis, til det er østenfor sol og vestenfor måne. Usikre vesen velger kanskje en av to. Å angripe andre, for å hevde seg selv, eller å bli angrepet, uten å ta igjen. Og når sinnet må få utløp et sted, var det lett å angripe en som aldri tok igjen. Selv om sårene ble ens egne. Å, Lille Usikre Mennekebarn. Hvorfor vil du seg selv så vondt? 

Lillle Usikre Menneskebarn kunne leve i to verdener, samtidig.  Først i det små, usynlig som bare det. Subtilt i det lengste. Men jeg mistet gradvis taket. Og skuffet både meg selv og andre. Gang på gang

Og summen. Den strever jeg fremdeles litt med. Gudene skal vite at det smeller kraftig når jeg krangler med mannen. Jeg er slett ikke alltid like tålmodig som jeg vet at jeg bør være med ungene mine. Men sånn ellers er jeg livredd for å bli sint. Jeg har ofte gått med på ting jeg ikke er helt komfortabel med, fordi jeg har trodd at det forventes av meg. Jeg har ofte føyd meg etter andres ønsker og meninger, for å unngå eventuelle ubehageligheter. Sinte folk skremmer meg. Diskusjoner prøver jeg å unngå i det lengste. Jeg skal ikke legge all skyld på skolen. Selvsagt ikke, det blir for enkelt. Men jeg frikjenner den heller ikke. Og jeg måtte bli voksen før jeg greide å redde lille Usikre Menneskebarn  fra kulden

Jeg ønsker meg skiglade barn

Er det noen som har tips? Våre skiturer er ikke så mange i tallet. Det skyldes delvis snøfattige vintre, delvis mangel på passende utstyr den ene uka snøen ligger ad gangen, og når vi omsider har fått handlet passende (brukt så klart!) ski, sko og staver så har snøen smeltet eller regnet bort. Så daler det ny snø, og vi kommer oss ut. Ikke knirkefritt, ungene trues nærmest bort fra nettbrett (mm, nettbrett, har ikke apple i mitt hus) eller puslespillene eller vha de nå en bedriver tida med. Nå ska vi kose oss dere. Fra huset vårt er det ca femti meter til skiløype. Relativt flatt underlag er det også, så hver bidige gang tenker jeg at dette bør jo gå bra? Mannen er pakkesel, med kakao og matpakke i sekken. Alt ligger til rette for en trivelig tur. Fy søren for en knakende flott kjernefamilie vi er. Røde roser i kinnene, ski på beina. Osv osv

Men ca hver bidige gang så skjærer det seg! Ene ungen faller og blir liggende akkurat lenge nok å hyle til at hun forbanner snøen og alt dens vesen. Den andre ungen er livredd for alt av bakker, oppover er for slitsomt, og nedover er for skummelt. Vi kjører med hver vår unge mellom beina, og forsøker å legge inn kakaopausen i det rette øyeblikk. Men uansett hvor mange meter vi har kommet oss (tror rekorden er to hundre) så rekker de alltid å surne! Vi har sittet rett i veiakanten med kakao, for å liksom bevare humøret. En hyler. En sutrer. En kjefter. Innen vi kommer oss hjem er vi utslitte hele gjengen. Jeg er sur og vrang, mannen er sur, og ungene er like sure og samtlige trenger pledd, alenetid, modern trenger uante mengder sukkersubstanser for å i det hele tatt bevare en siste rest av menneskelighet og moderkjærlighet.

Skiglede ass. Hvordan makter andre foreldre å skape det? Ikke søren om mine unger er født med ski på beina. Neste år tror jeg vi kjører skikurs. Jeg eier ikke tålmodighet nok til å lære ungene mine skigledens kunst. Kjære mamma, hvor fikk du motet til å dra med deg tre unger, først på buss og deretter på skitur, med svære bakker. En unge mellom beina og to i armene. Hvordan i alle dager fikk du det til? Hvordan greide du å bevare roen og ikke minst tålmodigheten og vettet? Jeg har ingen minner og kjefting og bannskap på min egen barndoms skiturer, men jeg er stygt redd for at mine barn har det. Og jeg har bare to. Og skiløyper rett bak huset. 

Om ventetid, om å puste med magen og viktigheten av å alltid ha et glass rødvin innen rekkevidde. Om enn bare tanken på det

Åh kjære vene og milde makter, gi meg styrke. Jeg har søkt om omsorgslønn fra kommunen. Døgnet har rett og slett ikke nok timer til at familien her kan ha to voksne i full jobb og samtidig ta vare på podinnen med autisme. Jeg har derfor levert en tresiders søknad, hvor jeg har argumentert nøye hvorfor vi bør få det, og understøttet argumentene med beskrivelser av en helt vanlig dag. 

Omsorgslønn ja. Se det er en finurlig greie. Det er, slik jeg har forstått det et pålegg fra staten at samtlige kommuner skal tilby det, og ha visse retningslinjer. Men utover dette sier regelverket, igjen slik jeg har forstått det ingenting om hva som er vilkårene for innvilgelse. Det er opp til hver enkelt kommune å avgjøre hva, eventuelt hvilke tilstander og hvem som faller inn under vilkår for at en slik stønad innvilges. Det er tilsynelatende også opp til hver enkelt kommune å avgjøre om hjelpestønad, dersom en familie mottar det, skal trekkes fra omsorgslønngrunnlaget. Hvordan en slik søknad blir behandlet kan dermed variere svært mye, alt etter hvilken kommune man har valgt å bosette seg i.

I min kjære fødeby bor jeg. Med unntak av et år på folkehøgskole i nydelige  fortryllende Bergen har jeg bodd her alle mine snart 34 år. På mange vis er jeg fornøyd med valget jeg og ektemannen har tatt, om å bygge og bu her, midt i landet. Vi har kort vei til sykehus, vi har kort vei til samtlige utredningsinstanser, og vi har absolutt alt vi trenger av servicetilbud i omtrentlig umiddelbar nærhet. Tidvis stikker kommunen seg likevel som en annenrangs kommune i Norge. Jeg tenker på ventetider. Økonomi. 

Etter mye frem og tilbake og om og men samtykket barnehagen i å sende henvisning til den kommunale barne- og familietjenesten. Som følge av offisielle ventetider, interne ventetider, permisjoner og sykdom hos saksbehandlere og atter nye henvisninger med påfølgende ventetider tok det over to år før vi hadde en diagnose i hånda. To år er ganske lenge i livet til et barn som da var fem år. Før de to årene forelå det også et års tid med en vent-og-se-holdning, både fra barnehagens og helsestasjonens side. Totalt snakker vi om godt over tre år. Over halve livet hennes. 

Og denne ventetiden råder tydeligvis også når det spørres og søkes om en stønad som heter omsorgslønn. På kommunens nettsider fant jeg imponerende lite informasjon om hvordan jeg kunne søke etter denne stønaden. Som regel må det søkes på et bestemt skjema for å sikre korrekt saksbehandling, men ikke denne gang. Det finnes ikke noe skjema, og jeg sitter med et inntrykk om at det er svært få i kommunen som faktisk vet at dette er en rettighet jeg kanskje muligens kan ha, langt mindre hvordan jeg søker. 

Og ventetid? Ja, her også. Foreløpig har jeg det kun fra muntlig hold, og lite gjelder dersom det ikke er nedfelt i en eller annen skriftlig form. Men ventetid, for å i det hele tatt få tildelt en saksbehandler er etter sigende tre måneder. For en saksbehandler!

Unnskyld meg, men nå skal jeg tenke hardt på at jeg tar meg et glass vin. Og puste med magen. 

Jepp, barnet mitt får så klart lov til å være vegetarianer

Jeg spiser ikke kjøtt. Jeg har ikke gjort det på snart femten år. Før sa jeg spøkefullt at jeg spiste fisk ene og alene fordi jeg fryktet at fadern ville gjøre meg arveløs dersom jeg ikke spiste den høyt elskede fisken vi ofte hadde til middag. Men selv etter at han døde har jeg fortsatt med det, å spise litt fisk av og til. Stadig mindre og mindre, men det er egentlig ikke det jeg skal skrive om her. 

Jeg har min tidligere nevnte seksåring (hun er selvsagt like mye fadern sin sin, og aller mest sin egen, men nå er det nå jeg som skriver, derfor omtales hun tilnærmet konsekvent som min) En dag for omlag et halvår siden fortalte hun at hun ikke lenger ville spise noe som hadde vært noen. I det lå det at hun ikke ville spise hverken kjøtt eller fisk. Frem til da hadde hun av og til spist pølse servert i bursdager, spist leverpostei i barnehagen og en sjelden gang fått servert kjøtt til middag av den kjøttetende fadern sin. Ikke ofte og ikke de store mengdene, men det hun selv ville, når hun ville det. Så kom den dagen hun ikke lengre ville. Jeg spurte litt hva hun la i ordet levende, mest for å sjekke om mine tanker sammenfalt med hennes egne. Det gjorde de, og jeg fikk et ganske så klart bilde av hvor landet lå og fremdeles ligger. Så fra den ene timen til den andre utelukket vi alt av kjøtt og fisk fra kosten hennes. 

Dette har blitt møtt med blandede reaksjoner. Alt fra de som synes det er flott, til de som er veldig skeptiske til at hun faktisk får lov til å la være å spise noe som har vært noen.Jeg erkjenner at det i de fleste tilfellene handler om en genuin omsorg, og i det også en bekymring for at barnet skal få i seg alle vitaminer, mineraler, fettsyrer, kort sagt all den næringen hun trenger for å vokse og utvikle seg optimalt. Og jeg forstår, jeg forstår. Likevel forbløffes jeg litt over at noen tilsynelatende finner det så vanskelig å ha tillit til at jeg og ektemannen faktisk har tatt dette alvorlig, fra dag en. Som tidligere nevnt her jeg femten års fartstid som pescetarianer. Selv om jeg som attenåring tidvis spiste dårlig sammensatt vegetarkosthold ispedd en og annen daud fisk, betyr det ikke at jeg som trettitreåring fremdeles gjør det. Like lite som at studentkostholdet ektemannen min hadde i sine unge dager er det samme som det kostholdet han har nå. Man bør selvfølgelig vite hva man gjør når man utelukker "alt som har vært noen" fra et kosthold, iallfall når man bor i Norge og gjennomsnittskostholdet for en stor del faktisk er bygget opp rundt animalske matvarer, det være seg dyrene selv eller produktene fra dem. Men slik jeg ser det gjelder dette søren meg også for dem som inkluderer kjøtt og fisk i kostholdet til barna. Dårlig sammensatt kosthold med matvarer bestående av dyreriket er ikke noe bedre enn dårlig sammensatt kosthold sammensatt av planteriket. Man kan få mangelsykdommer av å leve på kjøttdeig og fiskepinner og brød med syltetøy, og man kan få mangelsykdommer av å leve på grønnkål og salat og prim. Nøkkelen er, som alltid variasjon. Ingen blir sunn og frisk av å kun spise torsk, like lite som man blir det av å kun spise kikerter eller bønner. De færreste kjøttspisere serverer barna sine spaghetti med kjøttsaus hver dag, og vi serverer ikke ungen vår spaghetti med tomatsaus hver dag.De fleste som kjenner meg mer eller mindre vil jeg anta ser på meg som ei gjennomsnittlig oppegående smart dame. Jeg lar da selvfølgelig ikke ungen min utelukkende spise risengrynsgrøt og pannekaker. Jeg er fullstendig klar over at et barn i vekst trenger mer enn som så.og følgelig har jeg også skaffet meg bred oversikt over hvordan et fullverdig vegetarisk kosthold bør settes sammen. Dette gjorde jeg for øvrig lenge før jeg fikk barn.

I disse internettdager opplever jeg det ikke som vanskelig i det hele tatt. Det finnes et rikholdig oppskriftsarkiv for vegetarmat, på samme måte som det finnes det for kjøtt- og fiskmat. Enten det nå er på internett eller en fysisk kokebok. Det finnes nettsider driftet av helsepersonell,som ønsker å fremme vegetar- eller vegankost.  Jeg understreker helsepersonell,dette er folk med helsefaglige utdanninger, enten den ene eller den andre retningen som har fokus på det helsefaglige. Dersom jeg hadde vært i tvil om hva jeg skulle gjøre, eller hvordan, ville jeg selvfølgelig ha bestilt en time til ernæringsfysiolog eller en annen utdannet veileder, som forhåpentligvis ville ha hjulpet meg med å sette sammen et fullverdig vegetarisk kosthold for den nevnte dyrebare underfundige seksåringen min.

Ingen er fritatt for å få mangelsykdommer. Ikke vegetarianere,barn eller voksne, men heller ikke kjøttspisere, barn eller voksne. Jeg har hele livet mitt hatt problemer med lavt jern. Dette er ikke noe som oppstod da jeg som atten-snart-nittenåring kuttet ut kjøtt. Jeg skal ikke påstå at jernstatus har blitt det spor bedre etter at jeg sluttet med kjøtt, men det har heller ikke blit nevnelig værre. Det er sånn ca sånn som det har vært helt siden jeg var lita, så langt tilbake som jeg kan huske. Det fæle jerntilskuddet, de vonde stikkene når blodprosenten eler jernlagrene skulle måles. Jeg har ingen grunn til å tro at problemet ikke ville ha vært her nå, dersom jeg plutselig en dag skulle ta valget om å spise kjøtt igjen. Jeg er selvsagt klar over at kjøtt er en knakende bra kilde til jern. Derfor følger jeg også med jernstatus på ungen min, jeg vil påstå at jeg følger med bedre enn mange andre. Vi snakker om hva den ene eller andre matvaren inneholder som er bra for kroppen, og hva kroppen trenger den for. Kikerter og bønner er nok ikke favorittmaten, men dersom hun ikke vil spise kjøtt (og det er helt greit kjære jenta mi!) så må hun spise noe annet som inneholder proteiner. Ja, jeg skjønner at dette ikke er så veldig godt, men det er fordi kroppen din nok likner litt på min, og ikke tar opp jern så godt. Ettersom du ikke vil spise kjøtt, så er det lurt å drikke dette. Så slipper du de dumme jerntablettene som modern din av og til må ta (og igjen, det har jeg gjort av og på siden jeg var unge, lenge før jeg sluttet med kjøtt) 

Ja, jeg har selvfølgelig hørt tragiske historier, opptil flere, om barn med vegansk kosthold som enten har sultet ihjel eller dødd av mangelsykdommer. Eller vært døden nær av samme årsaker. Selvfølgelig gjør slike saker inntrykk, på meg som på alle andre. For det meste på grunn av den tragedien det tross alt er. Barn som sulter gjør inntrykk, enten det nå er veganske uvitende fanatikere sine barn eller det er et av disse fattige barna man tross mengden i verden sjelden ser i nyhetene lengre. Men det gjør også inntrykk fordi jeg så og si rutinemessig, hver gang slike saker dukker opp i media får det påpekt av akk så velmenende sjeler at vegansk kosthold kan være farlig, og at disse ikke begriper at jeg faktisk tørr å la ungen min la være å spise kjøtt. Nå er ikke det å være veganer det samme som å være vegetarianer, det er nå så. 

Og jeg tenker at det kanskje handler, mer eller mindre om respekt og tillit. Respekt for at noen velger annerledes enn de selv har gjort. Tillit til at det foreligger kunnskap bak det noe utradisjonelle valget det tross alt er å ha et vegetarianerbarn.

Så her vil jeg oppklare noen misforståelser. Det var aldri et valg jeg tok for henne. Hun valgte det selv. Mange vegetarianerforeldre velger også det samme for sine barn. Jeg forstår ikke hvorfor dette anses som mer kontroversielt enn at kjøttspisende mennesker velger et kosthold som inneholder kjøtt for sine barn, men det er en annen diskusjon. Som modern hennes har jeg ansvar for at hun får i seg den næringen hun trenger. Selvsagt. Det ansvaret tar jeg med glede, og jeg er også fullt kapabel til å ta det. Jeg er som tidligere nevnt her  også i stand til å søke råd fra personer med helsefaglig bakgrunn, enten det nå skulle være på det rent ernæringsfaglige eller det kroppslige, dersom jeg skulle se at det blir behov for det. Om næringen skal komme fra plante- eller dyreriket, det får hun søren meg bestemme selv. Jeg kan ikke tvinge henne til å "spise noe som har vært noen. Like lite som jeg kan tvinge noen til å ha tillit til meg/oss, og vårt valg om å la ungen vår slippe å spise "noe som har vært noen" Men litt mer raushet, kanskje litt genuin nysgjerrighet fremfor fordømmelse og maling av Fanden sjøl på veggen, litt mer respekt for intelligensen min og evnen min til å oppfostre ungen min hadde ikke vært å forakte. Jeg lover å huske på at skeptiske kommentarer så og si alltid kommer ut av ekte bekymring og omsorg for arvingen min. Og det takker jeg, innerst inne for, selv om jeg kanskje avveier deg litt fresende. Ha tålmodighet med meg, plis. Og forsøk å ha tillit til at vi sammen får til dette, vi som er foreldre og barnet som for et halvår siden sluttet å spise "noe som hadde vært noen".

Til deg som heller ikke er "i rute"

Snøen laver omsider ned her her hvor jeg befinner meg. Lillejulaften,  ungene dirrer i spenning..

Gulvet ja. Skalvise. Det ble vel vasket sist.. Hm.  Det var iallfall desember. Tror jeg. Men usikker på om det var i første eller andre halvdel.

Veggene. De på stua og kjøkkenet er faktisk vasket. Det var første gang siden vi flyttet inn i heimen. Etter fargen på vaskevannet å dømme var det på høy tid.

Julegardinene. Niks. Den er enkel, for slike har vi ikke. De som henger opp allerede kunne eller saktens trengt seg en vask når jeg tenker meg om.  De har hengt i et par år nå tror jeg. Kremt.

Julebaksten? Jojo, full kontroll. Hele tre slag, hvorav det ene bakt med kjøpt kransekakemasse.

Ryddig i heimen? Hæhæhæ! Eller, det kommer an på hvor mye husbonden får gjort.

Julegaver til ungene? Joa. Heldigvis driter de i prisen, og har ikke de dyreste ønskene foreløpig. Ektemannen får nøye seg meg kjerringa sin evige kjærlighet ♥ 

Ungene har pønta juletre og heimen med den nydeligste pynten nå i formiddag. Med juleduker her og der og en juleøl i kveld, så blir det da jaggu i år også.

Et veldig klokt kvinneske sa til meg, for omtrent fire år siden: Det er bedre med ei skitten og lykkelig jul enn ei stressa og ren ei. Og hun har så rett, så rett. Ingen dør av hybelkaniner, en eller flere kleshauger, flekker på vinduet eller dersom man ikke har sju slag. Ungene mine driter heldigvis i om det er nyvasket eller ei. Jeg tviler på at jeg vil ligge på dødsleiet, nittisju år eller deromkring og tenke at "søren klype, jeg burde ha vasket mer mens ungene var små. Jeg skulle ryddet mer mens jeg hadde helsa.

Det blir jul i år også, med tålelig lave skuldre :-)

 

Om å ha et barn som ikke er som "alle andre"

Hun vet at hun har autsime, men hun vil ikke alltid ha det. Hun vil være som "alle andre" Hvem er alle andre? Vi er alle forskjellige. Vi snakker om at jeg hadde og har masse fregner. Jeg har til dags dato aldri sett en person med flere fregner enn meg. Jeg har til og med fregner på leppa og tærne. Der er jeg annerledes enn "alle andre" Jeg fikk briller som niåring. "Alle andre" hadde ikke briller, men de fineste jentene i klassen hadde det. Jeg ville være en av de fine. Jeg fikk regulering som femtenåring. I en tid da "alle andre" fikk fjernet sin, kom jeg slukøret på skolen med et splitter nytt sett trøkt inn i kjeften. Foran, bak, oppe og nede. Med tilhørende strikker som jeg skulle bruke dag og natt. Jeg hadde ekstremt skjeve tenner og skjevt bitt. "alle andre" var ferdigregulert da de var femten. Jeg var ferdigregulert da jeg var trettitre. Vi snakker om at "alle andre" ikke er noen bestemte, og at alle er litt annerledes, på den ene eller andre måten. De fleste har to øyne, men ikke alle. De fleste vi kjenner har bil, men ikke alle. De fleste vi kjenner snakker norsk hjemme, men ikke alle. De fleste har ikke autisme, men det betyr også at noen har det. Og det er ikke noe mer feil å ha autisme enn det er å ha ansiktet og kroppen full av fregner. Også googler vi frem bilder av jenter pluss autisme, og ser på bilder av jenter jeg sier at har autisme. Jeg aner jo ikke om det er sant, men Onkel Google forteller meg det. Også føles det muligens litt bedre.

Det er advent og jula nærmer seg. "Alle" har ikke et barn som foretrekker å ha ei voksenhånd i panna, klar for å holde for øynene dersom det skulle komme frem et bilde av den sovende Julius Julenisse på Snøfall. Da tørr hun ikke å se, da stivner hele kroppen hennes i angst. Samtidig så ser "alle" i klassen hennes på Snøfall, og det vil også gjerne hun. Det er så morsomt, så spennende, men også så utrolig skummelt. "Alle andre" tygger ikke febrilsk på et bitesmykke for å stilne spenningen og uoen i kroppen"

"Alle" har ikke et barn som faller helt sammen og egentlig trenger minst en time lengre søvn enn vanlig, nå som det er advent. Hun elsker ventetida, forventningene og alt det morsomme som skjer, hun blomstrer etter sigende på skolen, og er stort sett smørblid når jeg henter henne. Men hun er også totalt utslitt når dagen er over. Helt kaputt.

"Alle" har ikke barn som må hjem etter julefestene. Vi hjelper gjerne til på forhånd, men når festlighetene er ferdige, må vi hjem. Da er alt oppbrukt, og vi trenger helst å være to voksne for å sammen lose barna videre gjennom dagen og kvelden, uten for mange sammenbrudd og katastrofer og tårer. Vi blir slitne, vi også, det er greit å kunne dele på det. Jeg håper folk rundt oss forstår at vi av og til bare må dra, uten å hjelpe til. Det betyr ikke at vi nødvendigvis gjør det med lett hjerte, men barna våre trenger oss, og vi trenger hverandre. 

Jeg kan ikke bare bestemme og fortelle henne at nå må du ta bussen alene til skolen. Det er alltid mange barn som tar bussen, men ikke alltid noen jenter i klassen. Guttene som er der kunne like gjerne ha vært romvesen, de er umulig for henne å forholde seg til. "Alle "har ikke et barn som etter å ha tatt den samme bussen hver eneste hverdag i snart et halvår fremdeles ikke får med seg når de andre barna går av. Fremdeles ikke går av før jeg forteller henne at nå skal vi av. Fremdeles ikke legger merke til hvor vi er, at bussholdeplassen til skolen nærmer seg, selv om jeg snakker og forteller om det hver dag. Fremdeles ikke tørr å gå alene, selv om hun gjerne vil. (og at jeg gjerne innrømmer at det hadde gjort hverdagen litt lettere) Hun vil ikke være annerledes, hun vil være som "alle andre" Hun vil ikke hentes av en assistent på skolen, fordi ingen andre blir hentet. Så da følger jeg henne. Selvfølgelig følger jeg henne. Men hun har ikke følge av modern sin fordi jeg ikke våger å gi slipp på henne. Hun har følge av modern sin fordi hun ikke er som "alle andre"

Hun ser likedan ut. To føtter, armer, ti tær, helt gjennomsnittlig bygd, med de samme klærne som "alle andre" Men hun har et handikap vi ikke kan ignorere! Det kalles autisme. Hun sier det så fint selv når noen spør henne hva denne autismen hennes er for noe. "Det er en litt annen måte å leve på"  Så er hun kanskje ikke som "alle andre" 

For hvor vanlig er det å lære seg alfabetet før man er to. Ikke på egen hånd, vi fortalte jo selvfølgelig hva bokstavene het da hun som halvannetåring begynte å interessere seg for de magiske tegnene. Det er vi enige om at er ganske kult, og vi tror at det har noe med autisme å gjøre. Hun kunne sitte konsentrert med puslespill i lange tider, og puslet med 60 biter før hun ble fire. Hun kan sitte lenge og skrive, tegne, klippe, lage bøker. I flere timer, uten å miste konsentrasjonen. Hun kan tegne utrolig detaljerte og stilige tegninger. Hun har veldig god og morsom fantasi. Hun er, i all beskjedenhet totalt fullkommen. Uten autismen hadde hun ikke vært den samme.

Så blir vi av og til slitne, av å gi samme rutinebeskjeder igjen og igjen. Vi blir av og til møkk lei av at hun tilsynelatende kobler ut, og vi må hente henne tilbake til hverdagen og alle gjøremålene. Vi skulle kanskje vekt henne litt tidligere på morgenen, men det oppleves litt vanskelig, nå som hun allerede er utrolig mye mer sliten enn vanlig. Så forsøker vi å legge til rette som best vi kan. Tilbyr oss og kle på henne, hjelpe henne. Alt for at hun skal spare energien sin til der den er viktigst, nemlig skolen og skolegården. Lær deg masse nye spennende ting! Lek med de nye vennene dine, få de voksne til å flire på seg magekrampe av alle de sprø tingene du kan komme til å si.

Så lenge jeg og fadern i heimen får oss en time med hjernedød underholdning på tv og ei flaske pils i ny og ne klarer vi dette helt fint. Gitt at også de rundt oss ser og godtar at barnet vårt faktisk til tider ER litt annerledes. Og at vi sammen kan hjelpe henne med å huske at annerledes ikke betyr mindre verd eller mindre bra. 

 

Om å være arbeidsledig.

Her er jeg. Fru Hattifnatt. 33 år, småbarnsmor, arbeidsledig, uten særlig jobberfaring og med to havarererte bachelorforsøk i mente. 

Jeg er gjennomsnittlig oppegående. Tror jeg. Jeg legger meg hver eneste kveld med et løfte til meg selv om at jeg skal oppsøke bedrifter, spørre pent og smilende om de vil ha meg med på laget. Selge meg, hva jeg har å tilby. Jeg lover at jeg skal ringe opp de jeg har sendt inn søknad til. Men det skjer ett eller annet i løpet av natten og dagen. Jeg tar opp telefonrøret. Jeg søker opp nummeret. Men jeg ringer ikke. Jeg står der som en statue og har plutselig nok med å puste.

Jeg tar på meg jakke og sko. Jeg går målrettet mot den bedriften jeg har tenkt meg innom i dag. Den første på lista. Av og til går jeg inn. Later som om jeg ser etter noe, later som jeg har gått feil.  Men som oftest går jeg forbi, og lurer på hva i alle dager det er jeg driver med. 

Av og til spiser jeg matpakken på en eller annen benk, men som oftest rusler jeg bare hjem og spiser der. Og forbanner meg selv for at jeg ikke bare gjør det. Jeg lover meg selv at i morgen, da. I morgen.

Jeg lever ikke noe luksuriøst trygdet liv. Jeg er ikke en sjel som ikke gidder å stå opp om morran. Jeg er ikke stolt over at jeg ikke har en jobb å gå til. Jeg er ikke strålende fornøyd med kafelivet mitt. Det eksisterer for øvrig i svært liten grad, jeg kan rett og slett ikke bruke penger på det. Jeg takker ofte nei til sosiale ting, fordi veldig mye som skjer innebærer at det kan brukes penger. Det er selvsagt ingen som tvinger meg til å kjøpe en kopp kaffe hvis jeg nå likevel er med på kafe, men det er ikke så lett å la være. Så da blir jeg heller hjemme. Eller prøver å få med meg folk ut på tur. 

Det søkes etter utadvente mennesker som trives best når de har flere baller i luften samtidig, som elsker hektiske arbeidsdager og som tar enhver utfordring med et smil. 

Her er jeg. Fru Hattifnatt. Jeg liker utfordringer, jeg er normalt smart. Jeg blir uvel av miljøer hvor alt tilsynelatende er en konkurranse. Jeg blir svett og svimmel av tanken på at sekstitre personer er avhengige av meg. Jeg er uunnværelig i familien min, jeg kan ikke være det i en jobb også. Som tidligere mobbeoffer er jeg veldig klar over hvor mye som kan gå under de voksnes radar,  hvor enkelt det kan være og knøvle sammen mennesker som om de var et stykke tørkepapir man kan pælme fra seg i søpla. Jeg er iallfall såpass ærlig at jeg sier at jeg ikke tørr og ta det ansvaret det bør være å jobbe i en barnehage eller på en skole. Jeg er stort sett i godt humør, men jeg er også et introvert menneske. Å gå på akkord med det går dessverre ikke i lengden. 

Og etter snart et halvår som jobbsøker lurer jeg på om det også er plass i arbeidslivet til meg. En halvstuert røver som liker både dødningehoder og rosa.

Om hvorfor vi medisinerer barnet vårt

Det ene barnet mitt får medisiner fast. Tre typer. Det var på ingen måte en lett avgjørelse. Å skulle medisinere først det ene, så det andre. Det føltes som om jeg kom til kort som mor. Jeg hadde ikke prøvd nok. Jeg tålte ikke nok. Jeg godtok ikke ungen min helt. 

Men sannheten er faktisk en annen. Vi var på felgen. Hele familien. Vi kunne si stygge ting vi ikke mente til hverandre. Vi greide ikke å tenke klart. Det gikk utover jobb og studier. Jeg maktet knapt å lese en enkelt middagsoppskrift, langt mindre å kjøre bil. Jeg var for trøtt, for uoppmerksom, for fjern. Over en ganske så lang tid. Så fikk vi reseptene. Først den ene, etterhvert den andre og tredje. Og dommedagsvarslene fra google. I nyhetstrømmen på facebook dukker det med ujevne mellomrom opp linker som enten advarer foreldre mot å medisinere ungene sine eller som snakker nedsettende om de som velger å gjøre det.  Det skrives om de som ikke takler livet med unger. Som liksom tror at alt skal være en dans på roser, og at man bare kan peise på som før.

Det er ikke sånn vettu. Foreldrene jeg kjenner tyner seg som regel til det aller ytterste av fornuft og sanselighet for ungene sine. Jeg vil tro at ingen har lest mer om potensielle bivirkninger og kjent mer på angst for eventuelle senskader enn foreldre som til syvende og sist velger å prøve ut en eller flere medisiner på ungen sin. Det anses som regel som en siste utvei, og et ganske nitrist alternativ. Det er heller ikke sånn at vi ønsker å medisinere ungen vår vekk fra sans og samling, eller å medisinere vekk alt år dyrebare er. Så vær så snill og slutt å være bedrevitersk. Slutt å se ned på folk som tar andre valg enn det du selv gjør. Ingen barn er like, ingen familier er like, ingen liv er like. Til syvende og sist kan det like gjerne handle om et valg om å fortsatt bevare det lille vettet man enn så lenge har, og å kunne være en god nok omsorgsperson for barnet sitt. Ingen er tjent med at foreldre eller andre omsorgspersoner tøyer strikken så langt at de enten blir asylmodne eller velger å gå ifra hverandre.

Birvirkninger det ikke snakkes om kan være et barn som plutselig greier å holde fokus på det som skjer rundt seg, fremfor ubehaget ett eller annet sted i kroppen. Det ubehaget som krevde så mye av barnet, er plutselig er mindre, eller kanskje helt borte. Det kan være en lang etterlengtet periode uten kjefting, fordi man som omsorgsperson har det overskuddet man trenger. Det kan være tilstedeværelse både i blikk og væremåte. Det kan være evnen til å tenke flere enn en tanke samtidig. Det kan være å orke å ha besøk igjen, se seg i stand til å kjøre bil igjen, eller til å faktisk ha lyst til å leke med barna man elsker så uendelig mye. Fordi omsider er ikke tanken på senga den eneste som gjør at man kommer seg igjennom dagen. 

Tro på foreldrene! Om erfaringer som modern til et barn med autisme

Jeg møtte Systemet da hun var ett år og begynte i barnehage. Jeg mottok skuldertrekk og bagatellisering da jeg påpekte at hun trakk seg unna andre barn, og at hun rett og slett virket redd  dem. Jeg følte meg stemplet som overbeskyttende og hysterisk mor da jeg vurderte at en barnehagedag på fem-seks timer var tålegrensen hennes. 

Jeg måtte mase, spørre, både tre og fire ganger før hun ble henvist til helsetjenesten i kommunen. For at pedagogisk psykologisk tjeneste (ppt) skulle komme inn, observere, danne seg inntrykk og tilråde spesialpedagogiske ressurser. Jeg måtte mase, gråte, kjefte, trygle, kreve. Jeg måtte forholde meg til nære som ikke så problemet, men syntes å mene at jeg selv hadde skapt det. Jeg måte forsikre meg om at jeg ikke gjorde ungen min til et "kasus" for moro skyld. Jeg måtte høre på alle de fremtidsmulighetene jeg kanskje frarøvet henne dersom hun ble utredet og fikk en diagnose. Jeg måtte forholde meg til folk som antydet at jeg gjorde ungen min dyp urett, når det jeg egentlig ønsket var å hjelpe henne med alle midler jeg visste

Alt imens jeg så at ungen min mistet evnen til å snakke mens hun var i barnehagen. At barnesangen hennes, som tidligere hadde fylt huset med høye toner forsvant. Alt mens jeg så at hun forsvant litt etter litt fra sine jevnaldrende. Tilstede, men likevel et annet sted. 

Jeg måtte forholde meg til lange ventelister. Til brutte tidsfrister. Til vissheten om at hun, ungen min, det viktigste i verden ville havne lenger bak i systemet dersom jeg ikke ga alt jeg hadde for å sikre at hun ikke ble glemt. Jeg måtte forholde meg til triksing av ventelister, at de tok oss inn på en samtale, men satte oss på en intern og uoffisiell venteliste på tre mnd etter en enslig samtale. Jeg måtte være koordinator. Jeg koordinerte på det meste ni ulike hjelpere fordelt på ulike etater og kontor. Det finnes egne stillinger for slike. Det fikk jeg aldri vite noe om. Jeg måtte purre på telefoner, på manglende brev, jeg lærte meg at overholdte avtaler tilhører unntakene. Jeg måtte tåle å bli mistrodd. Jeg måtte tåle å bli mistenkt som selve problemet. Jeg måtte tåle lukkede møter fra hjelpere jeg skulle kunne stole på. 

Jeg måtte kjempe og krangle for at rettigheter hun etterhvert fikk skulle oppfylles

Jeg måtte tåle å bli presset til søvnløshet. Jeg måtte tåle å bli presset til jeg spydde av utmattelse. Jeg måtte tåle følelsen av å bli motarbeidet så heftig at det tidvis snørte igjen halsen på meg,og jeg måtte tåle å bli mistenkt som en del av, om ikke selve problemet. Jeg måtte tåle å høre at ungen min trolig ville blomstre dersom hun bare fikk masse kjærlighet. Jeg måtte tåle å bruke all ledig tid og energi på å få noen til å virkelig se ungen min, se strevet hennes, se angsten hennes, se vanskene hennes. Se henne nok til at det ble klart at hun trengte et tilbud og hjelp utover det ordinære

Et tilbud, veiledning, hjelp til ungen som av og til synger igjen. Til ungen som med litt diskret veiledning, det være seg i barnehagen i tidligere år, eller på skolen nå, er kompetent nok til å bli ansett som en real lekevenn av sine jevnaldrende. Til ungen som gjør unna leksene med stor konsentrasjon og iver. Til ungen om omsider, bit for bit har blitt trygg, også andre steder enn hjemme. 

Jeg er modern som gråt av lettelse da nevropsykologen sa "soleklar autismespekterforstyrrelse" Ikke fordi jeg har et brennende ønske om at ungen min skal være annerledes. Men fordi jeg endelig møtte en hjelper som SÅ at hun faktisk er det. Jeg er modern som gråt av lettelse fordi jeg endelig ble fritatt for all skyld. Jeg er modern som gråt at lettelse fordi jeg vet at veien gjennom hjelpejungelen og inn til hjelperne er enklere med en diagnose i hånda. Jeg er moden til et enestående vesen med en variant av den store sekken autisme. 

Ser du meg?

Jeg er den fire år gamle gutten med rødt hår som står rett til værs. Om litt skal jeg bli med naboen i garasjen igjen. Han skal vise meg traktoren sin. Han sier at den er rød, og kjempefin. Jeg kjenner at det gjør vondt i magen min nå. Jeg har ikke lyst til å bli med. Naboen smiler, og sier at det går bra. Og jeg blir med han. Ser du meg når jeg kommer ut? Rød i kinnene og med blikket festet bakenfor stjernene. Jeg fikk se på traktoren, men den husker jeg nesten ikke. Jeg måtte se på sverdet. Kjenne på sverdet. Smile til sverdet. Nå er jeg borte. Ser du meg? Ser du meg neste gang han ber meg om å bli med? Jeg er den fire år gamle gutten som smiler og leker. Jeg er den fire år gamle gutten som aldri kommer til å fortelle hemligheten min videre. Jeg er den fjorten år gamle gutten som alltid har blå ringer under øynene. Jeg er den fjorten år gamle gutten som aldri hviler, alltid sover med ett øye åpent, som vrir ørene rundt på hodet som en ugle på vakt. Ser du meg, før jeg plutselig ikke er tilstede mer, fire dager før jeg skulle blitt tjue?

Ser du meg? Jeg er den seks år gamle jenta som gleder meg til skolestart. Jeg kan hele alfabetet, jeg kan pluss, minus og er lik. Jeg kan å rekke opp hånda, og jeg har fått meg et fint gult pennal med enhjørninger på. Ser du meg? Ser du meg i skolegården, når jeg står alene? Når jeg vil være med, men ikke helt vet hvordan? Ser du meg, når jeg av og til sier dumme ting, som får de andre til å le bak ryggen min. Ser du at jeg mener det godt? Ser du meg når jeg får vite at jeg ikke er velkommen i bursdagen? Jeg gleder meg til min egen, og lager en fin invitasjon med klistremerker på. Nøye utvalgt for hver elev i gruppa mi. Den invitasjonen river de i stykker og kaster i søpla, mens de ler av meg. Ser du meg mens de river løs små biter av meg og vrir meg rundt i gjørma? Jeg har på meg feil sko. Jeg mister retningen. Jeg famler i mørket, men hendene nær meg blir bare små lyse prikker. Jeg ser meg rundt etter en livbøye. Jeg finner Kompis. Han er kvass i fremgangsmåten, men han lar meg slappe av.  Sammen farger vi hverdagen rød, og alt bare flyter. Ser du oss når vi sitter for oss selv og øver oss på å puste? Ser du meg før jeg møter Mia, hun som skal hjelpe meg å bli usynlig? 

Ser du meg? Jeg er den åtte år gamle gutten. Jeg har rene klær, og dusjer hver søndag og onsdag. Jeg skynder meg hjem fra skolen nå, har ikke tid til å somle eller gå på sfo. Jeg må hjem og rydde. Rydde vekk mamma.Jeg skal passe på at huset ikke brenner ned. Jeg skal passe på at lyset ikke slukker. Jeg skal passe på alt. Jeg skal vise at jeg er så flink at jeg og mamma kan bo sammen bestandig. Jeg har ikke tid til å sove. Men av og til slukner jeg. Ser du meg når jeg sover? Jeg sover urolig, jeg jakter etter drømmer. Jeg når dem nesten, men så glipper de ut av fingrene mine. Jeg bygger dem, sten for sten, men så kommer ulven. den store stygge ulven. Han puster og pruster så, at selv det lille, men solide huset i stein jeg omsider har lært meg å bygge, blåses ned. 

Ser du meg?

Rare ting jeg gjør som modern til et barn med autsime

Jeg krever ikke alltid at hun skal hilsen pent, takke pent, jeg krever aldri at hun skal se andre folk i øynene. Det er ikke fordi jeg ikke er opptatt av normal høflighet, eller fordi jeg ikke ønsker at barnet mitt skal bli likt. Jeg liker høflige barn selv, og er selvfølgelig klar over at det gjør de aller fleste. Jeg ser at hun hilser deg, registrerer deg, på sitt vis. Jeg vet at det av og til koster henne akkurat litt for mye å bli tvingt til å hilse, se opp, svare.Så derfor lar jeg av og til være. Det kommer an på dagsform, hvordan natta har vært, hvilken dag det er i uka, om vi skal noe senere. Etc etc. 

Av og til kan du se at jeg holder for ørene hennes. Eller legger en hånd forsiktig foran øynene hennes. Det er ikke fordi jeg ikke vil hun skal se eller høre. Men fordi at jeg merker på henne at hun trenger litt hjelp til å skjerme seg. Hun vil gjerne være tilstede, sammen med oss, akkurat nå. Der det skjer. Men av og til trenger hun å trekke seg bare litt tilbake, akkurat der hun står. Da hjelper jeg henne med det. 

Jeg gir kanskje mange, detaljerte beskjeder, mange ganger. Det er fordi jeg vet at jeg må. Hun vil være selvstendig, jeg vil at hun skal være selvstendig, og en av måtene å få til det på er å fortelle henne hva hun skal gjøre, sånn at hun kan gjøre det selv. 

Hun holder meg nesten alltid i hånda. Jeg er heldigvis en trygg plass. 

Jeg står ved siden av henne. Jeg småløper ved siden av henne. Jeg forteller henne små beskjeder i øret, bare for henne, sånn at hun får tolket den kollektive beskjeden som ble gitt, den alle de andre ungene fikk med seg, men som jeg ser at hun ikke helt forstod. Jeg tolker den for henne, forteller henne hva som skal gjøres, sånn at hun kan delta sammen med de andre barna. Jeg småløper ved siden av henne, heier diskret på små bevegelser, store seire. 

Jeg løfter henne opp og holder for øynene hennes. Selv om hun er skolejente. Det er fordi hun er livredd den store "dukken" som kommer gående, den med noen inni som har kledt seg ut som Dora eller kaptein Sabeltann. Selv om mange mener at jeg ved det forsterker frykten hennes. Når skal disse skjønne, at hun er ikke skrudd sammen likedan som dem selv?

Jeg reker halve byen rundt etter en bestemt type tannkrem. Fordi det er den vi får pusset tennene med. 

Jeg er med på barnebursdager, fordi hun ofte trenger noen til å tolke det som skjer for seg. 

Av og til kan hun fortelle om noe, nyheter så gode at hun holder på å sprekke. Hun kan fortelle at hun ikke får lov til å snakke mer om dem hjemme. Det er ikke fordi at jeg er uinteressert eller ikke tåler at barnet mitt snakker og krever oppmerksomhet. Det er fordi jeg har hørt på det samme tema siden klokka fem i morges, det er fordi jeg har hørt på det mens hun satt på do, mens vi spiste frokost, når vi gikk til skolebussen, på bussen, gikk av bussen, under middag.. Det er fordi det har vært omtrent umulig å tenke en enste sammenhengende tanke med henne i rommet, fordi hun er i ekstase over å få ta hull i ørene, fordi hun snakker om det i setning etter setning. Det går stort sett greit, i noen dager. Men så går hjernen min i svart, og jeg trenger pause. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert i livet hennes eller det hun har å fortelle, det er ikke fordi jeg ikke deler gleden hennes. Det er fordi det snakkes om, hele tida, helt til en av oss i huset etter 111 ganger sier stopp. 

Av og til kler jeg av henne skoene. Jakka. Store skolejenta. Det er ikke fordi hun er lat. Det er fordi jeg ser at akkurat nå har hun nok med å greie å stå.

Jeg er ikke den hysteriske modern, den overbeskyttende modern, modern som lystrer hvert eneste lille vink fra den yndige skjøre prinsessa i rosa tyll. 

Jeg er modern til et sjarmerende enestående vesen som tilfeldigvis har autisme

 

Ad spontanabort

Jeg var tjueseks år. Jeg hadde funnet mannen i mitt liv, vi hadde blitt samboere, og nå var jeg i ekstase over å ha blitt gravid, på første forsøk til og med. Jeg følte at kroppen spilte på lag med meg, og jeg endelig skulle få oppleve mammadrømmen. Dessverre mistet jeg det som skulle ha blitt barnet mitt. Jeg hadde missed abortion i uke 13 Ifølge ultralyden hadde fosteret sannsynligvis sluttet å leve en gang rundt uke seks. Riktig nok hadde jeg mistet alt av symptomer på graviditet ganske tidlig, men jeg hadde heller aldri noen sterke, og som førstegangs var det umulig å føle på hva som var normalt eller ikke. Spiren til det som skulle ha vært barnet mitt døde inni meg, men kroppen min nektet å støte det fra seg. Jeg har aldri følt meg så forrådt i hele mitt liv. Av min egen kropp.

Men dette skal ikke handle så mye om selve aborten, heller om alt rundt det.

Det var som sagt mitt første svangerskap. Jeg har egentlig aldri sett noen tungt veiende grunn til å holde nyheter så gode at de holder på å eksplodere inni meg for meg selv, og det gjorde jeg heller ikke da jeg fant ut at jeg var gravid. Gledesstrålende fortalte jeg det, naturligvis til husbonden først, deretter til min nærmeste familie og mine venner. I løpet av ei lita uke er jeg sikker på at alle i hele omgangskretsen min visste at jeg var gravid, iallfall de som hadde facebook den gang da. For selvfølgelig delte jeg nyheten også der, og hvorfor skulle jeg ikke det?

Jeg fikk ganske rask merke at det var delte meninger om åpenheten min. Om lykken jeg viste så åpenlyst og at jeg ikke la en femøre imellom sannheten. Ja, jeg delte graviditeten min med alle som gadd å høre på, lenge for de magiske tolv ukene. Det skal sies at de aller fleste var oppriktig glade på min og husbonden sine vegne, men det var også en del som mente at jeg hadde plapret for tidlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg fikk et «gratulerer, men de er veldig tidlig da..» i retur når jeg serverte gladsaken i en euforisk lykkerus.

Denne mer eller mindre kollektive oppfatningen av at et svangerskap skal hemmeligholdes de første tolv ukene forstår jeg ikke helt. Hva folk selv velger å fortelle og dele, og når, det legger jeg meg ikke borti. Men hvorfor eksisterer det så mange og til dels sterke meninger og føringer over hva andre kvinner skal gjøre og fortelle? Og ikke minst når? Jeg er selvsagt klar over at risikoen for spontanabort reduseres betydelig etter endte tolv uker, men jeg har virkelig store problemer med å forstå hvorfor det alene skal gi folk, velmenende eller ei lov til å legge føringer for hva andre oppegående mennesker skal ha lov til dele eller ei, i anstendighetens navn.

I uke ti begynte jeg å blø. Ganske lite, men flere ganger daglig, noenlunde regelmessig. Jeg hadde ikke vondt, og googlet meg kjapt til at dette faktisk kunne være normalt. Ettersom ingenting kan gjøres fra eller til på et så tidlig stadie likevel, drøyde jeg det litt før jeg oppsøkte lege. Men når det ikke ga seg etter over uker med daglige blødninger, fikk jeg til slutt time på gynekologisk poliklinikk (en time jeg for øvrig måtte gråte meg til før jeg fikk) på sykehuset. Der fikk jeg beskjeden jeg hadde fryktet aller mest siden jeg tisset frem de to blå strekene. «Jeg ser et foster, men det er dessverre ikke noe liv» Og ble sendt gråtende hjem igjen. Umiddelbart etterpå startet riene, og selve aborten. Den som jeg så inderlig ønsket at skulle bli mitt første barn møtte jeg for første og siste gang som en rødlig klump med ørsmå utsikkere til armer og bein sammen med en syndens flod av blod og slim. Jeg ble så forskrekket over hvor tydelig alt var at jeg slengte innholdet i bindet i do og skylte ned. Jeg hadde mareritt om at han (jeg tror det ville ha vært en gutt) ble spist på av fisker og krabber i lange tider etter dette, eller at han var mutters alene i det store intet, liten, kald og livredd, mens han ropte og gråt etter meg. Jeg, modern hans, som skulle passe på han og vokte han med livet mitt, hadde på et øyeblikk spylt han og alt håp ned i dass.

Det er heller ikke selve aborten og hvordan den foreløp jeg vil det skal snakkes om. Det er enkelte av de kommentarene og holdningene jeg føler jeg møtte i ettertid jeg vil pirke i. Jeg var et åpent verkende sår i ukene rett etter aborten, og mange ville trøste. Med mer eller mindre gode og klossete ord om hverandre. Det er søren ikke greit å vite hva man skal si til noen som har gjennomlevd en spontanabort, det vet jeg, for jeg har også stått på den andre siden. Jeg tror det er viktig å være klar over at for den som har bært et barn inni seg, som har rukket å forberede seg på tanken om at to er på vei til å bli tre, som har forestilt seg et liv med et allerede elsket barn, så kan en spontanabort, uansett når den inntreffer være både en katastrofe og en personlig tragedie. Jeg fikk høre fra flere at jeg tross alt burde være glad for at det skjedde såpass tidlig i graviditeten. At dette var naturens måte å ordne opp i. At barnet mitt nok ikke var liv laga. At det ikke var ment å bli. Og dette stemmer kanskje, men hva slags trøst skal man egentlig forventes å finne i dette? Hvorfor er det så vanskelig for mange å bare godta at et menneske sørger over noe som for alle andre kanskje er halvt abstrakt? Og hvorfor skal denne sorgen helst bare hysjes ned og vekk og glemmes av alle involverte, inkludert hun som skulle ha blitt mor?

Stundom føltes det som jeg, i tillegg til sorgen også skulle skamme meg over at jeg tross alt hadde valgt å dele at jeg var gravid allerede fra uke fem eller seks. Jeg fikk kommentarer fra flere, noen relativt nære og andre ikke fult så nære som jeg tolket dit hen. «uff ja, det er synd at du mistet, men du delte det jo veldig tidlig..» Akkurat som om det har noe som helst med saken å gjøre. Da jeg under mine to senere svangerskap valgte å dele at jeg var gravid omtrent like tidlig, var det flere som stusset på valget mitt, om å dele tidlig. Igjen. Jeg hadde jo tross alt mistet et barn en gang, jeg burde jo vite bedre.

Og selvsagt var jeg klar over faren for en ny spontanabort, begge gangene! Jeg greide knapt å sove, jeg vridde meg i endeløse timer om nettene, og hadde konstant angst for at noe kunne være galt med barnet jeg bar, enten det nå hadde tre hoder, ingen hjerne eller om det manglet alt. Men alt dette var jeg også klar over første gang jeg var gravid. Jeg var slettes ingen uvitende unge da, jeg var et oppegående menneske på tjueseks år, som oppriktig ønsket barnet jeg og husbonden hadde unnfanget, som elsket han som skulle bli far, og var klar for å starte en familie sammen med ham. Da jeg ble gravid for andre gang, fremdeles tjueseks år, var det ingenting av dette som hadde endret seg. Da jeg ble gravid for tredje gang hadde jeg riktignok giftet med med husbonden og eide leilighet, men selve meg, Fru Hattifnatt var omtrent den samme. Og begge de gangene følte jeg veldig på en slags forventning om at jeg, som tross alt hadde mistet og burde vite bedre enn de fleste hvor skjørt et nytt svangerskap tross alt kan være, slettes ikke burde dele nyheten om en graviditet såpass tidlig som jeg igjen valgte å gjøre.

Jeg lurer veldig på hva dette handler om. Er det et fåfengt forsøk å skulle beskytte kvinner i et potensielt sårbart stadie på? Finnes det en overtro om at man forbanner livet som er i starten dersom man forteller om det for tidlig? Av og til føltes det iallfall sånn. Uavhengig av årsakene lurer jeg også på hvorfor det er tilsynelatende er så greit og akseptert i dag å faktisk både mene og si noe om andre kvinners svangerskap og når de velger å dele dette med omgivelsene. Det finnes, muligens med få unntak ingen andre som er bedre egnet enn kvinnen selv til å bestemme det rette tidspunktet. Noen, som meg, sprudler over av glede og deler villig med omgivelsene, mens andre igjen ønsker å vente til etter tolv uker, eller mer. Begge deler bør være like greit og selvsagt, og jeg synes ikke noen skal ha rett til å se ned på hverken den ene eller den andre varianten.

Jeg mistet spiren til det første barnet mitt. Og jeg sørget. Ettersom «alle» visste at jeg var gravid, måtte også «alle» få vite at jeg hadde mistet. De aller fleste lot meg sørge, og trøstet meg og støttet meg. Kanskje jeg gjorde det enklere for dem ved at de faktisk visste at jeg hadde vært gravid, hva jeg hadde mistet? Jeg vet ikke. Hva om jeg ikke hadde delt. Ut fra reaksjonene hos enkelte virket det som om sorgen skulle øke eller minke proporsjonalt med antallet folk som visste. Det tror jeg ikke på. Et ønsket svangerskap, en ørliten spire til et enestående menneske eksisterer uavhengig av antall mennesker som vet om det. Og fallet fra skyene når dette mennesket ikke blir noe av, kan godt være himmelhøyt. Selv etter fire , åtte, tolv eller tretten uker.

Om mindre bemidlede familier

Noen familier har en inntekt. Noen har to lave. Noen har to høye. Andre har en lav, og atter andre har stønadssatser beregnet ut ifra at man kan leve på luft og kjærlighet alene, med en nuddelpakke og en sjokoladebit på deling sammen med gullrekka når fredagskvelden setter inn. 

Selv befinner vi oss i en slags unntakssituasjon jeg håper vi kommer ut av snart. Vi er en familie på fire som lever på min ektemanns heltemodige innsats på arbeidsmarkedet. Mannen gir oss mat på bordet, dekker drivstoffutgifter til bilen, bompenger, strøm, betaler ned på boliglånet, betaler tv-lisensen, gir ungene sine tilmålte biter av lørdagsgodt... Det går, men det kniper. 

Jeg vil snakke litt om det å ha dårlig råd. Jeg tror at barna våre vil registreres som fattige i det herrens år 2016. Det er ikke noe jeg er stolt over, men det er virkelig ingenting jeg burde skamme meg over heller. Vi er mange i samme båt, og vi er i båten av ulike grunner. Av og til er det blikkstille vann på horisonten, og vi bare flyter. Men av og til blåser det opp svære stormer, og hverken jeg eller ektemannen ser hvordan vi best kan manøvrere oss trygt i havn. Vi voksne blir våte på beina. Barna våre er forholdsvis tørre. Håper jeg. 

Jeg trenger ikke sympati. Men jeg ønsker respekt og anerkjennelse for at noen familier ikke er like bemidlet som det statistiske gjennomsnittet. Respekt for at tjue kroner faktisk er tjue kroner. Det kan være en pakke havregryn til den daglige havregrøten, det kan være to tredjedeler av smøret til havregrøten, det kan være til bussbilletten den dagen man finner ut at busskortet til ungen ligger i vinterjakka man brukte i går, og ikke i regnjakka man må bruke i dag. Ja, det busskortet man ikke rekker å hente dersom bussen mot formodning skulle være presis og ungen ikke er helt klar for å ta bussen alene til skolen. 

Hundre kroner ganger to eller fire i januar kan være de pengene man må legge i strømregningen, forsikringen, vaskemaskina som røk etter å ha vasket utspydde klær og dyner hele romjula, vinterskoene til den ene eller alle ungene som plutselig hadde vokst to størrelser på mindre enn to uker. Det kan være vinterskoene som allerede har gjort deg våt på beina i to sesonger, som får apostlenes trofaste hester til å krøke seg i armod når du atter trøkker dem på beina, med et lyseblå bønn om at de vil holde bare en sesong til. Så er det helst de pengene man skulle ha brukt til juletrefesten som alle ungene i nabolaget skal på. Det er de kronene som gir deg ringer under øynene når du lurer på om det er mulig å på noe vis sørge for at ungene ikke får greie på den juletrefesten, slik at de ikke føler seg ekskludert på grunn av opphavets labre økonomi. 

Det er de gangene man håper at ingen ser at man ikke har bidratt med de tjue, femti eller hundre kronene "alle" har, i barnehagefrokosten. Det er de gangene man håper at ingen ser at bildet man tar med seg hjem, det bildet som ungen har brukt en times nitidig konsentrasjon på, det bilde hvor ungen som ved magi har greid å overføre sitt indre bilde , sin underfundige fantasi, sin magi med prinsesser, dinosaurer, spøkelser og alvestøv ned på papiret, akkurat dette bildet.  Det bildet som selges eksklusivt i dag, og hvor inntekten går til et bra formål, at det bildet dessverre kun var verd tre kroner. Det er de gangene man takker nei til en tur ut, til en kaffe, til en kurvfest, til en invitasjon. Fordi man heller velger å la de tretti kronene man har ekstra gå til noe som er viktig for barna man har satt til verden. Og håper ingen synes man er kjip mor fordi ungen kun får penger nok til et glass saft og popkorn. Det er de gangene jeg håper det ikke alltid vil være sånn. Det er de gangene jeg håper at menneskene rundt oss er klar over at alle ikke er på samme sted, samtidig. Neste gang går vi for to glass saft.

Med autisme som gjest

Jeg har autisme i huset. Autisme er ikke en gjest som kommer og går, men som er der hele tida. Autisme er i alt min dyrebare er, likevel kjenner jeg av og til at jeg er møkk lei vesenet. Autisme gjør det av og til vanskelig å sove. Autisme gjør av og til vanlige ting ekstra vanskelig. Autisme gjør oss litt ekstra slitne, litt ekstra sårbare, litt ekstra varsomme, litt ekstra.. det meste. Vi må være forberedt. Forut. Varsom. På hugget. Jeg går i krigen. Jeg har en endeløs tålmodighet. Av og til. Så sprekker jeg. Så blir jeg møkklei autisme. Så slår jeg i bordet og blir kravstor. Så gråter jeg. Så er jeg slått i bakken. 

Men så reiser jeg meg. Igjen og igjen. Både fordi jeg vil, kan og må. Fordi ingen andre gjør det for meg. Eller for oss. Små og store fremskritt. Milepæler. To skritt frem og ett tilbake. Jeg blir rasende, irrasjonell, engstelig, sint, bekymret. Og så trekker jeg pusten. Helt ned i tærne. Jeg mobiliserer alt jeg har. Tar på meg rustningen jeg tror passer best. Og kriger. Jeg tåler merkelapper som hysterisk mor, kjølig mor, sinna mor, kravstor mor, overbeskyttende mor. Kall meg hva du vil, så lenge du lover meg at du ser på barnet mitt med et vennlig øye. 

Hei verden. Her er vi. Vi har med oss autismen. Vi vil alltid ha den. Det er ikke vår skyld. Det er ingen sin skyld. Kan du og dere i den være så snille og gjøre reisen vår så enkel som mulig? Jeg er klar over at alle snubler, detter, tryner og baler gjennom livet. Vi trenger bare litt ekstra forståelse. Tålmodighet. Det er sårende å bli avfeid med enkle forklaringer. Man får ikke en slik diagnose etter bare en observasjon, ett møte. Det tar måneder og år. Vonde, givende, fantastiske vanskelige. Det gir søvnløse netter og tapt arbeidsevne. I uker, måneder eller til og med år. Vi mangler også bruksanvisning. Vi lurer også på hvordan vi skal greie dette, hvordan fremtiden vil bli. Vi krever ikke at høye hall og dype dal skal vike. Vi krever ikke at jord og himmel falle skal tillike. Ingen fjell eller tinde skal på vår befaling brått forsvinne. Gi oss gjerne et lite klapp på skulderen eller et heiarop fra sidelinjen. Da har vi mat for minst en uke. 

 

Barnet mitt har autisme. Sju vanlige bokstaver, satt sammen til et vanskelig ord. Hei verden. Her er vi. To voksne, to små og autisme. Av og til er jeg møkklei autismen. Men uten ville ungen min vært en annen. Og det er helt utenkelig. Heldigvis <3

Bare fordi derfor

Hvor pokker går jeg derfra? Jeg er i NAv-systemet igjen. Intet mindre enn to og et halvt år siden jeg sverget til meg selv at jeg skulle greie å holde meg unna. Jeg ønsker meg veldig en jobb. Hva jeg gjør er ikke så viktig, men ettersom jeg mener at barn fortjener mennesker som v i r k e l i g  ønsker å ha deres hverdag som arbeid, velger jeg å holde meg unna akkurat barnehager, sfo og skoler. Jeg har fått løfte om at den bedriften som ønsket å ansette meg, gjerne midlertidig vil få lønnstilskudd fra Nav på 8000 kroner for en 80% stilling. Greier du det fru Hattifnatt? Spurte saksbehandleren meg om. Ja, jeg greier det. Tenkte jeg. Jeg er videre. I dag kjenner jeg at jeg ikke er videre. Listen over bedrifter jeg skulle oppsøke i dag er knøvlet sammen i en eller annen søppelbøtte. Jeg vrenger meg i angst, tårene triller og jeg skriver for å i det hele tatt få puste. "du må da ringe, Fru Hattifnatt" "Du må greie å gå inn og levere cv, fru Hattifnatt" Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg er mamma til to, 33 år, i stand til å love evig troskap til ektemannen i kirka forran Gud og hvermannsen, jeg må da få til dette. "Du må benytte deg av nettverket ditt fru Hattifnatt" Jeg har greid å si at jeg gjerne ønsker en jobb, folk rundt meg vet det. Men jeg er redd for å søke til de sjefene jeg kjenner. For å sende inn søknad hvor jeg kjenner folk som jobber. Jeg er redd jeg ikke når opp til forventningene. Jeg er redd jeg ikke har det som kreves. Jeg er redd for å knekke sammen i fosterstilling. Jeg er redd for å ikke fikse dette som samfunnet definerer folk ut ifra.

Jeg er representant i barnehagens Foreldreutvalg. Vi hadde første møte i går. Vi skulle prensentere oss. Og så skjedde det som oftest skjer når man skal presentere seg, man starter med navnet, deretter hvor man jobber, hva slags utdanning man har eller hva man studerer. Det virker å være få ting som definerer et menneske like mye som arbeidet en har, eller om en er forelder. Jeg satt med klumpen i magen, kvalmen bredte seg og munnen ble tørrere og tørre for hver gang min tur rykket nærmere. "Hei, jeg heter Fru hattifnatt. Jeg er arbeidsledig."

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Fruhattifnatt

Fruhattifnatt

34, Trondheim

Ei kjerring på 34. Godt gift med kjæresten min, og sammen har vi to kramgoda kråker som beriker livene våre med både latterhikst og rynker, grå hår og takknemlighet Følg meg gjerne på facebook!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits