hits

Når lillesøster bærer med seg storesøster og autisme i ryggsekken

Jeg har to barn. To pigebørn. Begge gir meg grå hår, rynker, latteranfall, store og små sorger, bekymringer og årer, og begge gir meg et hav av glede. Et helt vanlig mammaliv, vil jeg tro. 

Samtidig har jeg et barn med autismediagnose. Det betyr at jeg også har et barn som er søster til ei med autisme. Og slike søsken snakkes det ikke så mye om. Jeg har også på følelsen av at det tenkes relativt lite på dem også. Jeg har funnet forsvinnende lite litteratur om emnet, og dagskurset jeg har fått i statlig regi nevnte ingenting om søskenrelasjoner.

Det er ikke til å komme ifra at autisten i familien av og til krever oss mer enn en tenkt gjennomsnittsunge på hennes alder. Hun kan trenge skjerming, hun kan trenge en ekstra hånd, hender over øynene, ørene, hun kan trenge at vi hjelper henne igjennom angst og spetakkel. Og selv om vi er to foreldre på to unger, så går det av og til utover hun uten diagnosen. Lillesøster. 

Hun kan forsvinne litt i autismen, selv om hun ikke har den. 

Jeg tror hun synes storesøster er et helt fantastisk menneske. Der er vi altså enige. Samtidig tror jeg ikke det er bare enkelt. En søster, store eller lille kan i blant være noe herk for alle og enhver. En søster med autisme vil ofte fremstå som annerledes enn andre barn, i større eller mindre grad. Lillesøster vet at det ofte er vanskelig for storesøster å snakke med andre barn. Lillesøster, som ofte får det til, ser jo at storesøster strever. Hun er snill, lillesøster. Og legger dermed av og til et press på seg selv for å få inkludert storesøster. Tar seg av henne. Går vekk fra den nye vennen, for å leke med storesøster. 

Da begge gikk i barnehagen var de som erteris. De lekte sammen så ofte de kunne. Det handlet nok ofte om at de har gjensidig glede av hverandre, de er svært ofte gode venner, både ute og hjemme. Men jeg tror også det handlet litt om å beskytte hverandre, passe på hverandre. Storesøster var stor, lillesøster var liten. De hadde det fint sammen.

Men lillesøster blomstret opp da storesøster begynte på skolen, og de ble adskilt store deler av dagen. Hun fant mer sin egen plass i barnehagen. De autistiske faktene hun hadde, som av og til gjorde at både vi og barnehagen lurte på om vi hadde to barn med autisme, forsvant gradvis. Hun lærte seg å snakke høyt, forsiktig og gradvis.Hun ble mer seg selv, og mindre en kopi av sin gode venn Storesøster. Hun fant sin egen plass, som bare seg selv. Lillesøster, uten storesøster og autismen

Om noen måneder skal lille snille gode reale lillesøster begynne på samme skole som storesøster. Hun både gleder og gruer seg. Hun vil starte med en oransje ryggsekk på seg, lik den som alle førsteklassinger får utdelt her. Men hun vil også ha med seg noe som er usynlig. Nemlig søster-ryggsekken sin. Den med at storesøster er litt annerledes. Den med at lillesøster ofte kan føle at hun må passe på litt ekstra. At storesøster har det bra. At storesøster har noen å være sammen med. At storesøster ikke er ensom, eller føler seg utestengt. At storesøster kanskje leker litt langsommere enn de andre barna, at storesøster kanskje ikke får med seg alt som skjer. Det er ikke lillesøster sitt ansvar å dekode leken sånn at storesøster kan følge med. Men det er heller ikke så mange som leser storesøster like godt som lillesøster. Nå skal det sies at jeg synes de ansatte på skolen har blitt ganske flinke til å lese storesøster. Men vil lillesøster greie å stole på det? Og vil de ansatte passe på jobben sin, når lillesøster kanskje kan gjøre den bedre enn dem? Vil hun få være bare seg selv, selv om hun også er lillesøster til autisme?

 

Om å være dårlig i selskapsnakk ( Det er ikke deg, det er meg!)

Jeg sitter der med de sedvanlige rynkene i panna mi. Smiler når det høver seg. Fikk ofte høre at jeg så sur ut dersom jeg ikke smilte i mine ungdomsår, så forsøker kanskje å heve øyenbrynene litt ekstra, for å åpne øyene mine og ikke se så streng ut, og lytter interessert til samtalen. 

Med mindre jeg kjenner deg og dere godt, sier jeg kanskje ikke så mye. Jeg ler når noen sier noe morsomt, nikker sikkert ja og ha når det er på sin plass. Men ellers så sitter jeg trolig ganske stille. 

Det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Det er ikke fordi jeg ikke synes det du eller dere snakker om er interessant. 

Jeg har det bare oftere i fingerspissene enn jeg har det i kjeften. Jeg har rett og slett ikke så veldig mye å komme med. Jeg får med meg det du sier,. jeg forsøker gjerne å være en interessant samtalepartner, men det stopper ofte. Det er ikke deg, det er meg. Med mindre jeg kjenner deg, eller vi er et overmåte samstemt par, kan det bli pinlig stille

Og jeg kjenner at lufta blir i overkant tykk. Det blir kleint, vi greier ikke å snakke med hverandre. Jeg suger i selskapssnakk. 

Men bortsett fra at det muligens kan bli litt kleint for oss begge, så er jeg ganske hyggelig, selv om jeg kanskje synes det er vanskelig å snakke med folk jeg ikke kjenner :)

Farsdag uten pappa

I går feiret vi farsdag. Far i heimen her ble vekket med frokost på senga, prima kaffi og litt for godt stekt sjokolafefondant. Hjemmelagde kort og store klemmer. En fin dag. En fin skikk. Drit i alle grinebiterne som klager over at det kun gavner handelsstanden. Det er bare trivelig. Hurra for pappa!

I dag er sånn midt-imellom-dag. Farsdag i går. Farsdag uten pappa går greit etter at den første var overstått. Men i morgen er det fire år siden han brått og brutalt døde. Jeg våknet opp en torsdag for fire år siden, uten å vite at jeg i løpet av natta hadde blitt farløs. Det skulle ta noen timer før jeg fikk vite det. 

Livet er så forbasket skjørt. Alt normalt det ene sekundet. Stikk motsatt det andre. Bokstavelig talt.

Jeg har ikke pappa lengre. Han druknet på ferie. 

Jeg kjenner et sug i magen hver gang jeg får nyss om at noen skal til stedet hvor pappa brått ble dratt under.  Kunne det skje pappa, kan det skje hvem som helst. 

Jeg har spilt spill med pigebørna mine og husbonden. Jeg har lest. Vi har strikket sammen. Jeg har hatt en fin dag på jobb. Og hele tiden har det pustet meg i nakken. I morgen er det fire år siden. Fjortende november er alltid en møkkadag jeg bare vil skal gå over. Den har heldigvis bare tjuefire timer.

En venn død. Til minne om Tine

Det var mobbing. 

Et øde av dager jeg ikke kjenner til. Min historie kunne aldri bli din.

Begge mistet oss selv. Jeg fant meg selv igjen. Du fikk aldri tilstrekkelig hjelp. 

Et øde av tanker jeg ikke kjenner til. Bare grå konturløse tanker tilbake.

Et øde av historier jeg ikke kjenner til. Fordi jeg måtte se en annen vei for å komme videre. 

Et øde av bebreidelser. På verden, på mennesker, på oss, på alle. 

Og plutselig var et øde alt jeg hadde igjen av deg. 

 

Vi kjente hverandre, men likevel ikke. Vi hadde hverandre, men likevel ikke.

Hvis man ikke kan miste noe man ikke har, hvorfor gjør det da så vondt?

Det var handlinger, ord, hvisking, blikk. 

Det var lange dager, mørke dager, redde dager. 

Hos den ene ble de færre, og til slutt stuet vekk.

Hos den andre ble det etterhvert alt. Til slutt var det ingenting. 

En hvit kiste. Minner. Fine ord. Musikk. Hold mitt hjerte. 

Du holder hjertet mitt. Og det gjør vondt

Hvem holder sjelen din?

 

Jeg skulle ønske jeg kunne holde hånda di nok da du levde. 

Jeg skulle ønske at en, noen eller alle kunne bli det du trengte

Du valgte det kanskje selv. Men hvilket valg har man når hodet regjeres av demoner?

Du valgte det kanskje selv. Og det gjør usigelig vondt

 

 

Kjære Tine. Jeg er lei meg for at vi aldri greide å hjelpe deg.

 

Stine

 

 

 

Hadet! Sa kjerringa, grep kofferten og reiste fra mann og barn

Regnet bøtter ned, men alle verdens hjerter gleder seg sikkert fordi. Jeg våkner i perlehumør, og smiler bredt til den flotte mannen min. Jeg konstaterer fornøyd at fru Hanssen Brattland ser aldeles nydelig ut i speilet, og beveger meg med overraskende letthet videre. Morgenstrekken sitter perfekt. Klærne sitter perfekt. Jaggu, jeg er temmelig perfekt selv også. Jeg gjør unna morgenrutinene mens jeg kvitrer muntert på en eller annen melodi, og moser jentene mine flate idet de avskjediges mot barnehage- og skoledagen. Jeg susser min kjære lett på truten, og spankulerer med lette svevende skritt mot toget. I hånda har jeg en iskaffe, og idet jeg setter stumpen ned i det flotte setet i togvogna, åpner jeg den og tar min første slurk av herligheten. Sjelden har en iskaffe smakt så godt, og sjelden har jeg smilt så bredt. Jeg setter meg godt tilrette med bok, og ser frem til en rolig togtur frem til flyplassen, et lite stykke nydelig Trøndelag i regnvær på denne perfekte fredagen.

Jeg ankommer flyplassen, og skrider lett som ei fjær bortover mot innsjekk, står med all verdens tålmodighet i køa til sikkerhetskontrollen, og blir etterhvert både sjekket og klarert. Jeg observerer at flyet jeg skal ta er en time forsinket, men til tross for det grå og bedritne høstværet ute finnes det ikke en eneste sky i hodet mitt. Jeg skal nemlig på husmorferie. Alene. Ingen barn, og ingen mann. Ei venninne fra riktig så gamle dager, fra da jeg gikk på folkehøgskole. Det er halve livet mitt siden. Oss to, hotell og få planer.

Jeg ser plutselig at flyet mitt blir ytterligere forsinket, og angrer smått på at frokosten ikke var mer innholdsrik. Noe morgenmenneske har jeg aldri vært, så frokostene mine er som regel deretter. Jeg grøsser av prisene de ymse serveringsstedene opererer med, slår ideen om mat fra meg og synker dypere og dypere inn i boka mi. Jeg hører enkelte unger som hyler. Andre som maser. Mamma, se på meg. Mamma,jeg må tisse. Mamma ditt, mamma datt. Og det er herlig. Jeg kjenner nesten ikke at jeg er sulten mer. Andres unger må bare mase så mye de vil for meg. Det er nesten sånn at jeg blir blidere og blidere for hvert «mamma!» jeg hører. Trallala, jeg hører deg, men du er ikke mitt ansar og det er herlig! Jeg vrikker meg litt på stolen, og kjenner godt etter. Savner jeg ungene mine? Savner jeg mannen min? Næh. Jeg gjør egentlig ikke det. De har det sikkert fint. Jeg har det aldeles strålende.

Flyet lander tre timer forsinket, og nå har blodsukkeret mitt blitt lavt. Jeg er sulten. Jeg er trøtt. Jeg er glad jeg ikke trenger å snakke med noen på flyplassen, for da hadde jeg snerret. Kofferten er sen. Men jeg kommer meg omsider inn på flybussen, og pulsen senker seg igjen. Jeg ankommer hotellet vi skal sove på, får slengt fra meg kofferten og kjøpt meg noe lett mat og en sjokolade. Livet smiler. Igjen.

Jeg er i den vakre vestlandsbyen jeg tapte hjertet mitt til for sytten år siden. Og her skinner sola. Jeg skinner. Byen skinner. Ingenting kunne ha vært bedre. Hotellet er flott. De som jobber på hotellet er flotte. Venninna min er flott. Måsene som kakler rundt meg er flotte. Jeg må nesten klype meg selv i armen. Er det mulig å være så ufattelig blid og heldig?

Jeg er selvsagt klar over mine hverdagslige privilegier. Jeg har funnet kjærligheten og fått to barn med min hjertens kjær. Jeg eier en diger halvpart av et hus, har en bensinslukende stasjonsvogn, gressplen med trampoline på, og en liten åkerlapp ved den ene husveggen. Ingen utsikter til store økonomiske smeller i horisonten, samt en klesbrettehaug som aldri forsvinner. Når jeg står midt oppi det er det av og til vanskelig å få ordentlig øye på alt det gode. Hverdagen har en tendens til å gjøre det fantastiske til ganske trivielle greier, og en eller gang ble det til noe jeg mer eller mindre tar for gitt. Jeg vet at mange ikke kan få barn, men jeg har hatt mine i sju og fem år. Jeg er ikke redd for å miste dem, og jeg kan rett som det er bli helt tullete i hodet av mamma ditt og mamma datt. Mannens rustning skinner ikke like blendende når han ligger i sofaen med hullete sokker som den gjorde for ti år siden. Og det er greit. Det hadde vært i overkant slitsomt å skulle leve som en nyforelsket hele tiden. Det høres nitrist ut å være redd for at enhver dag med barna skal bli den siste. Jeg setter pris på dem og det jeg har. Men magien er ikke like fremtredende lengre.

Vi setter vekkeklokken på for å rekke frokost. Hotellfrokost. I mine øyne det beste med å bo på hotell, rett og lett for herlig til å sove vekk. Vi finner oss bord, forsyner oss, og setter oss ned med hver vår avis. Nyter freden. Jeg observerer et foreldrepar som må forholde seg til dobesøk midt under frokosten, flygende egg og hylende unger som ikke liker det de selv har valgt på fatet. Foreldre med poser under øynene som sluker lunken kaffe og som må innta den etterlengtede hotellfrokosten i et hesblesende tempo. Jeg smiler full av vennlighet og forståelse mot dem, og blir i nesten enda bedre humør enn jeg allerede er. Mine arvinger er sannsynligvis så store at de ikke ville ha oppført seg sånn lengre. Men det får jeg ikke vite, fordi de er igjen sammen med fadern sin hjemme. Og det er akkurat sånn jeg vil ha det. Jeg er på husmorferie. Alene.

Jeg var på husmorferie alene, og det var aldeles nydelig. Jeg løy uten lygekors da barna mine spurte om jeg hadde savnet dem etter hjemkomsten. Jeg var selvsagt glad for å se igjen familien min, men jeg var bare borte ei helg. Jeg savnet ikke noe eller noen, jeg bare koste meg. Hjemme er riktignok best,men ei helg borte var intet mindre enn helt topp!

Da jeg serverte gelé til middag

Det var en relativt vanlig onsdag ettermiddag. Jeg hadde et lite møte etter endt arbeidsøkt, og mannen pluss førstedamen hadde foreldresamtale på tidlig ettermiddagen. De rakk akkurat ikke den bussen vi vanligvis tar hjem, og måtte dermed finne seg i en halvtime med venting i nærmeste park.

Vi kom oss hjem, og mannen gikk for å hente Trulte i barnehagen, mens jeg skulle begynne på middagen. 

Middagen ja.  

Den nevnte førstedamen skulle på teaterøving, som egentlig starter i tidligste laget. (Likevel er vi veldig glade for det tidspunktet, for det betyr at endt teaterøkt er ferdig i god tid før sengetid, som igjen betyr at vi slipper å skydne oss. Som igjen betyr at vi slipper å mase. Osv osv) Så der stod jeg. Null inspirasjon, og lite tid til å lage middagen. Relativt lavt blodsukkernivå, og relativt sulten. Relativt stresset, med en middag som helst burde være klar på ti minutter. Da kom jeg på noe lurt.

Skjønt, lurt og lurt. Ernæringsmessig er det en liten katastrofe. Blodsukkermessig er det helt sikkert en stor katastrofe. Men jeg var altså sulten og giddaslaus og stresset, og kom plutselig på at vi hadde en pk ferdig gelé i matboden, og en tilhørende pakke vaniljesaus. Det lure hadde åpenbart vært om familiens voksne hadde vært fremsynt nok til å planlegge denne middagen i god tid Ha ett eller annet i fryseren, eller noe i kjøpeskapet siom var klart til å slenge inn i ovnen. Det er sånn jeg gjerne vil at det skal være.Men akkurat sånn er det sjelden det er. (Til vårt forsvar så kom vi (mannen) på den foreldresamtalen bare ett par timer før den skulle være. Vi trodde vi ville ha normalt med tid til å mekke middag) Så altså gelé. Med jordbærsmak. Uten et eneste fnugg av jordbær i seg.

Og voilà. Der var middagen klar på null komma svisj.

Ungen min er ikke en karikert tegneseriefigur selv om hun har autisme (og attpåtil er jente)

Lynende intelligent. Sosialt klønete. Ekstraordinære evner. Jeg har inntrykk av at det er omtrentlig sånn man fremstiller de som har asperger i underholdningsbransjen.

Altså. Etter å ha levd med autisme, asperger i sju år,  hvorav vi har kalt gjesten ved navn det siste halvannet året oppleves det for meg litt fremmed. At gjesten vår, autismen skal være en styrke for hun som har det. Tja. Det føles av og til kvelende, den oppfordringen og dirrende forventningen om at det skal brukes som en styrke, og den tilsynelatende kollektive oppfatningen om at hun innehar en eller annen mystisk "aspergergave" Noe enestående og tilnærmet overjordisk.

Klart hun er enestående. Hun er den eneste av seg selv som finnes. Akkurat som lillesøsteren er enestående. Av og til snakker vi om det som kanskje er en styrke. Som kanskje har sammenheng med autismen. Litt for å minne henne på at hun kan og får til så mye de dagene hvor alt bare er dumt og vanskelig, og at klemmer og kjærlige ord ikke hjelper nok. De dagene hun har merket ekstra godt at hun er annerledes.  Men hun er ikke en karikert tegneseriefigur, en superhelt utenom det vanlige selv om hun har autismen med i seg. Hun er faktisk "kun" et enestående menneske.

Jeg tviler på at hun opplever følgesvennen sin som en styrke. Den bare er der,og stort sett lever de to greit med hverandre. Men av og til hemmer autismen henne. Av og til ser jeg at Asperger er en klamp om foten. Noe som sliter henne ut, og gjør hverdagen tilnærmet  uhåndterlig. Det er en minst like viktig del av bildet som "superaspergerhjernen"

Ungen min er ikke en karikert tegneseriefigur. Hun er et helt vanlig og enestående menneske. 

Mysterier i kvardagen!

 

Men hva i alle dager kan dette være? Ei avklippet strømpebukse? En tights til ett av pigebørna? Et tegn på at jeg har planer om å sykle, og dermed har gått til innkjøp av en sykkelshorts? Eller kan det tenkes at all kveldskosen har satt seg her og der, og at jeg i anfall av latskap har gått til innkjøp av spanx, rættle hold-in-klær til å ha klar til julebordsesongen og efterårets fjonge aftenkjoler? Mannen i huset lurte ihvertfall skikkelig ;)

Når femåringen vil overraske fadern sin :)

Mannen i huset har bursdag om to dager. De siste bursdagene i husstanden har vært på fridager, min egen på en helgedag i april, og pigebørna sine i fellesferien. Dermed har det blitt etablert en viss forventning om at jubilanten skal vekkes med frokost og pakke på senga. Ungene vil lage kort og greier.

Så vi snakket litt om dette, jeg og lillesøster. Jeg spurte henne om hun hadde noen tanker, planer eller ønsker for å overraske fadern sin på fredag. Hun tenkte lenge og vel. Til slutt foreslo hun "Kanskje vi kan vekke han med øl på senga?" 

Joda, mannen setter pris på ei flaske øl. Men øl klokka. 6.00 er nok liiiitt i tidligste laget 😁

Valg!

Gå til stemmelokalet. Eller ta buss, kjør, hva enn du foretrekker. Gå inn i avlukket, trekk igjen gardinen. Ta stemmeseddelen til det partiet som samsvarer best med dine holdninger og meninger om hvilken retning gamle Norig bør ha. Brett seddelen langs bretten på midten,  sånn at siden med partiet vender inn. Gå til valgfunksjonærene. Legitimer deg og få stempel. Putt stemmeseddelen ned i valgurnen. Så dritlett at selv sjuåringen min (fikk sett på at modern) gjorde det! 

Godt valg! 

Seksuelle overgrep, reservasjonsrett og hylekor. Hashtag vil ha ny regjering snarest

Vi har en olje- og energiminister som valgte og ha sex med en 16 år gammel jente i det herrens år 2000. Jeg var ikke tilstede, så jeg kan ikke uttale meg grundig om omstendighetene, hva som skjedde eller ikke skjedde. Men Søviknes har innrømmet seksuell omgang med jenta. Ja, jeg skriver jenta. Selv om den seksuelle lavalder i Norge er 16 år, er man faktisk ikke å regne som en voksen når man er 16. Terje Søviknes var selv, gitt at min kunnskap i matematikk holder mål 30 år da overgrepet fant sted. Nesten dobbelt så gammel. Jeg er klar over at han er frifunnet for voldtekt av den aktuelle jenta, men han var voksen, hun var et barn. Han var en voksen, en betrodd lederskikkelse, kronprinsen, fremtiden i fremskrittspartiet. Hun var snydens full. Det eneste riktige å gjøre hadde vært å la henne være i fred. La kroppen hennes være i fred. La henne bli edru. Passe på henne.  Men Søviknes valgte å ha ha sex med henne. Eller, som jeg heller ser det, han valgte å forgripe seg på henne. 

I 2016 valgte Erna Solberg å la Søviknes bekle statsrådposten som Norges olje- og energiminister. 

 

Saken om reservasjonsretten.. Abort er sjelden enkelt. Jeg har forståelse for, og respekterer at det er lov å reservere seg for å utføre, eller ta del i selve abortprossessen. Her var det altså snakk om at fastleger skulle kunne nekte å henvise til abort. Nekte å sette autografen sin på et papir, som ville ha henvinst en kvinne til et lovlig inngrep. Helsehjelp om du vil. For å kunne ivareta sin egen samvittighet. Jeg hører argumentene om at man ikke kan presses til å handle imot sin egen samvittighet. Jeg kan til dels være enig. Til dels. Å være fastlege i Norge er faktisk et frivillig valg. Siden loven om selvbestemt abort kom i 1978 har det å henvise til abort vært en del av allmennpraktiserende lege sin oppgave. De fleste av dagens leger i Norge er utdannet etter at denne loven kom. Den har vært der i hele levetida til ganske mange leger. At å skulle henvise til abort går under en av mange oppgaver en kan få som fastlege bør ikke overraske noen. Dersom man finner sin egen samvittighet så i skvis at dette ikke lar seg gjøre, bør man heller ikke være fastlege. Det er svært mange spesialiseringer innen legeyrket som ikke innebærer henvisning til svangerskapsbrudd. Fastlegers samvittoghet bør ikke trumfe kvinners rett til å bli henvist til et lovlig inngrep.

Det begynner å bli noen år siden denne saken stormet, så tilgi meg eventuelt sviktende hukommelse, eller i overkant diktende. Men jeg mener bestemt å huske en at en stortingsrepresentant uttalte at det å åpne for "reservasjonsretten" faktisk ville være å yte en form for omsorg for de trengende kvinnene. Fordi de da faktisk ikke ville risikere å uvitende troppe opp hos en fastlege som nektet å henvise til svangerskapsavbrudd. Med reservasjonsretten på plass ville det hele bli mer ryddig enn det gjeldende regelverk. Denne stortingsrepresentanten er i dag kulturminister.


Vi har en innvandrings- og integreringsminister i riket som oppfordrer oss til å like og dele andre menneskers tragedie. Som avfeier meningsmotstandere som et hylekor. Som hevder at "godhetstyrraniet rir det norske samfunnet som en mare" "Flyktninger kan ikke komme til Norge og forvente å bli båret på gullstol". Jeg tror jeg skal stoppe meg selv her, for når jeg tenker på denne ministeren mister jeg gangsynet. Jeg får en ekkel smak i munnen. Jeg skammer meg over å bo i et land som har Sylvi Listhaug til minister. Jeg gremmes over at sjefen hennes lar henne sitte, fremdeles.

 

Mn poenget mitt er at jeg synes vi trenger en ny regjering. Poenget mitt er at jeg ikke synes noe av det jeg har nevnt over er greit. Godt valg.

Når modern forteller ungene om hvor de faktisk kom ut fra (moahaha)

Familien var på kjøretur, og jeg mente bestemt at jeg hadde behov for koffein og sukker. Vi stoppet ved butikken, og jeg gikk ut av bilen for å handle. Ungene spurte fint om de kunne få noe godt. La gå. Jeg kjøpte sjokolademelk til arvingene, og iskaffi til oss voksne. Sjokomelk pluss mine børn betyr ofte litt søl. Søl i bilen er lik sur kjerring. Jeg vil ikke ha sjokolademelk i bilen. Så før jeg leverte fra meg pakkene med min kjøpte gode samvittighet fortalte jeg bertene i baksetet at jeg skulle supe av en liten slurk. En liten en, kun for at vi skulle slippe søl. Dette ble særdeles dårlig mottatt av femåringen. Sutring og uffing og akking og tendenser til hyling om at hun overhodet ikke ville ha noe jeg hadde hatt i munnen.

Så jeg snudde meg og fortalte om tilblivelsens småekle realitet. Den med hvor ungene faktisk har kommet ut fra. At dersom de tenker over at de har kommet ut av tissen min, rett ved rumpa, så er faktisk ikke litt mammaspytt SÅ ufattelig ekkelt og bedritent. Og sannelig ble det stille gitt 😉

kaffi og naken femåring på kjøkkenet

Jeg sitter og spiser frokost. Sjuåringen ble ferdig i rekordfart, og jeg sitter alene på kjøkkenet. Femåringen er omsider også ferdig stelt, og kommer trampende ned trappa. Hun glir inn i stua, og entrer kjøkkenet nesten lydløst. Men det er nesten umulig å ikke legge merke til henne der hun kommer. Like lys i huden som en brite står hun på kjøkkenet, kliss naken med det gullrøde håret sitt hengende over skulderen,og med to halvvåkne smilende øyne. Naken, som om det er den naturligste ting i verden å være en onsdag klokken kvart over sju på morraskvisten. Og det er det jo, for henne. Det beste i hele verden er fridager hvor hun kan være naken i timesvis før klærne omsider må på. Nå som sommeren og ferien definitivt er over, begrenses det til helgene. Og et femminutt på morgenkvisten. Hun gir meg en god klem før hun tusler inn på stua, hvor jeg har lagt frem klærne til henne. Hun somler med trusa. Somler med genseren, som havner bak frem. Tar på seg en sokk, og glemmer å ta på seg bukse og den andre sokken. Hun går seg en runde, opp på rommet for å hente noe, fremdeles halvt påkledt. Glemmer helt å ta på seg resten, så jeg minner henne på hva som mangler. Og hun kler på seg resten, om enn noe motvillig. Ca en halvtime bruker hun på bare det å kle på seg. Og hun har den tiden. Tenk å være fem år. Tenk at det mest naturlige i verden er å sprade rundt uten en tråd. Tenk at det oppleves helt normalt å gå halvveis påkledt før man kommer på at resten av klærne skal på. 

Skolejenta og fadern har tatt bussen. Jeg drikker opp kaffen min mens lillesøster kler på seg siste rest. Og kjenner en merkelig klump i magen. Det er ikke det at jeg ikke vil at hun skal bli større. Det er helt fint at barna vokser til, jeg føler meg mer på plass som modern til halvstore barn enn jeg gjorde da de var babyer. Men den tiden hvor det å vandre naken og lykkelig rundt om i huset vil ikke vare evig. Min største har sluttet, og jeg vet at min yngste vil slutte. I og for seg bra, men. Men.

Jeg løfter henne opp i fanget og snuser henne inn et lite minutt. Sier at jeg skal spise henne opp, og får en hylende latter i retur. Og øreverk, men det gjør ingenting. Ikke nå. 

Det er slike morgener hvor jeg kjenner meg som verdens heldigste kjerring. Fordi jeg får være modern til to fregnete kråker. Og jeg glemmer for en stund tiden det faktisk har tatt og komme seg hit. Jeg har ikke glemt de lange månedene med kolikk. Jeg har ikke glemt at vi knapt sov på seks år. Jeg har heller ikke glemt at vi ble vekt hver eneste natt av den nevnte femåringen, minumum ti ganger  hver eneste natt frem til hun var tre og et halvt år.Jeg har ikke glemt hvor mye jeg hatet nattamming, at handleturer på et overfylt kjøpesenter fortonet seg som en ferie for en oppspist og sliten husmor. Jeg husker lange netter med uendelige runder oppkast oppetter veggen, hydende unger som motvillig ble dusjet når de heller ville sove. Jeg husker tankene om å bare rømme fra hele familien og la dem seile sin egen sjø. Alt for at jeg skulle få mer enn to sammenhengende minutter for meg selv og en bok. Det sitter lagret inni meg, og får det fremdeles til å gå kaldt nedover ryggen på meg de få gangene jeg tenker på en baby til. 

Men akkurat når jeg har henne i fanget og kjenner at den firekilos klumpen av en nyfødt baby har blitt en lang tjuekilos person, med vide funderinger om livet og sammenhenger i verden, blekner det likevel. 

 

Mammamagi mot skumle tanker

Jeg har kveldsvakt på rommet til arvingene. De har hvert sitt rom, men de velger å sove sammen. Det er koselig, selv om det av og til fjases i overkant mye. Å høre søsteren sin snorking eller sovepust, lyden av et menneske du kjenner ut og inn må være veldig betryggende og fint. Tror jeg ihvertfall. 

Lillesøster har blitt fem år. Og inni hodet hennes foregår det tydeligvis veldig masse for tiden. På kveldstid kommer det skumle bilder og tanker opp i hodet, og hun får ikke sove. Eller tør ikke å lukke øynene. Før var hun plaget av maur i kroppen, og tuslet ofte ned på stua. Og ble fullstendig overrasket over at vi la merke til henne. Som om hun trodde at hun var usynlig. 

Men ikke nå. Nå er verden av og til skummel. Så jeg har kveldsvakt. Selv om jeg egentlig hadde tenkt å plante ned lavendel i verandakassen. Selv om jeg egentlig hadde tenkt å dumpe ned i en stol med verdens største milkshake etter endt planteøkt. Og egentlig er det ganske koselig. Det er nok at jeg er her. Puster. Trykker på telefonen. Mammamagi. Ungen er helt rolig. Ingen skumle bilder eller tanker. Alt er greit, ingenting er skummelt så lenge jeg bare er her. Jeg er ganske enkelt hardcore😊

Mine stakkars upriviligerte barn

De fikk ikke dra til syden, i år heller. Selv om de gjerne ville, og selv om de spurte fint. Selv om de tilbydde seg å gi alle sparepengene sine til oss foreldre, sånn at vi kunne få råd til å dra til det forgjettede land: Syden. Ungene mine vet nemlig at en sydenferie koster ganske mange penger, og at det er penger vi ikke har. 

Den første sommerferieuka vår var inntullet i ull. Enten på kroppen mens vi var ute på en eller annen tur, aktivitet, eller som form av et varmende ullpledd da vi kom hjem, blåfrosne etter å optimistisk ha tatt på oss hver vår sommerkjole før vi dro ut. Jeg selv forbannet det trønderske sommeren kraftig, og lengtet sårt og inderlig etter Syden. Bading. Sandstrand. Til og med svette og solkrem, som jeg til tross for viktigheten vanligvis misliker sterkt. Men vi fant til slutt en slags rytme. Bar opp planter på badet, tappet vann i badekaret og lekte syden med jordbærsmoothie i høye glass og Markus og Martinus gjallende ut fra pcn. Kjørte trikken en liten time. Lagde pannekaker på bål. Spiste nugatti til frokost. Gikk i nattklær til langt på dag. Dro på en sjelden kinotur. 

Så kom dagen da de skulle reise til besteforeldrene. Ta flyet alene for første gang. Et eventyr. Få en hel sjokolade hver, og enda litt mer inn på selve flyet. Og aller viktigst, være omringet av folk som digger dem. Besteforeldre, oldemor, tante, onkel, søskenbarn, naboer, annen slekt.. Tenk å være så heldig å ha så mange som bryr seg. Og i år hadde vi mulighet til å fly. 

Ja, en sydentur hadde vært deilig. Men markjordbær på strå, blåbærturer, bading i iskaldt vann, så kaldt at man nesten mister pusten, bygging av hytte på stua, arrangere flytur for familien og kosedyrene i stua, dyppe rabarbra i knasende sukker, springe naken under vannsprederen sammen med nabogutten, gå på tur i skogen alene, hjemmekino i stua med dyner, kosedyr og popkorn, mange late dager med sen frokost, slike dager som bare flyter avgårde uten at noe spesielt skjer eller at noen planer blir lagt, eller at noen ting læres... Det er heller ikke så aller verst.

Hvert. Bidige. År. lyder ca den samme regla om fattige barn som ikke får oppleve sommerferie, som ikke har noe å fortelle om når de vender tilbake til barnehagen eller skolen. Nå har mine barn som sagt fått tatt fly alene, men de har også hatt år hvor de heller stappes inn i en tettpakket bil og må holde noenlunde fred i åttisju mil.Hvor den eneste grunnen til at vi faktisk har råd til å kjøre 87 mil med et bensinsluk av en bil er at vi lever noenlunde gratis så lenge vi er på besøk hos svigers. Jeg er ikke med på at det er synd på dem selv om de ikke har vært utenfor rikets grenser. Jeg er ikke med på at en tur til "syden" er obligatorisk for at man skal kunne kalle det en god sommer. 

Det ble ingen tur til syden. Men vi har hatt ferie likevel, og lånt oss haugevis med bøker på biblioteket. Og hatt en kjempefin ferie. Så det så!

Bekjennelser fra ei klesbrettenevrotisk frue

Selv om jeg har utlevert rotet mitt i kvinneguiden (http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/rot-i-huset-3011985), så føler jeg for å fremheve at jeg egentlig ikke er noe særlig glad i rot. Jeg prøver hardt å ikke bry meg så veldig, og heller bruke energien min på andre, og i mine øyne minst like viktige ting. Heimen bærer så klart preg av det. Det flommer tidvis over av barneleker som er alle andre steder enn akkurat hvor jeg helst vil at de skal være (i skuffen på stua, eller på rommet til en av ungene). Mine daglige formaninger om hvor klærne faktisk skal ligge har på underfundig vis gått barna hus forbi, og stuegulvet er rett som det er dekorert med gjørmete gensere fra dagens skogsutforskning, møkkete sokker eller bukser med grønskemarinerte baker som ungene av en eller annen grunn syntes burde ligge på stuegulvet. Jeg banner lett mens jeg tar med meg disse klærne ned på vaskerommet, mens jeg i neste øyeblikk tar med meg den tørre klesvasken opp til tredje etasje og soverommene. Ungene kommanderes til å plukke opp rotet sitt, med beskjeden om at jeg faktisk ikke er tjeneren deres. Om det er desperasjonen i blikket mitt, den anspente tonen jeg sier det i eller noe helt annet som gir dem alvorlige ansikter aner jeg ikke, men ungene dresseres faktisk til å rydde for en stakket stund. Det er ikke det at de ikke vil, men de har så mye annet som er atskillig morsommere å fordrive tiden med. Det har søren meg jeg også, så de har værsågod å ta i et tak. Og det gjør de. Jeg oppdrar ikke unger som er vant med at mamma eller pappa rydder opp alt etter dem, at rotet på magisk vis forsvinner hver eneste kveld. De vet godt at det som rotes også må ryddes opp, og jeg har mang en gang formant besøkende barn å hjelpe til med å få en endevendt barnerom presentabelt igjen. Gitt at gjestene har vært delaktige i å rasere det selvsagt. Det er ikke kjemisk fritt for støv hjemme hos oss, men det er på ingen måte helsefarlig. Jeg dør ikke av en flekk i sofaen eller på vinduet, for å si det sånn

Men på ett område er jeg på grensen til nevrotisk. Tvangsmessig adferd. Kall det hva du vil. Jeg elsker tellekanter, og jeg vil gjerne ha dem i både skuffer og skap. Badehåndklær, vaskekluter, kopptuer, til og med barnetrusene brettes med tellekanter. Jeg elsker å se inn i et klesskap med sirige og tydelige brettekanter, og jeg kan ofte kjenne at jeg riktig koser meg når jeg bretter klær. 

Derfor faller deg meg litt tungt for hjertet at også min yngste liker å brette klær. Hun er flink, men.. hun er ikke så nøye på dette med skarpe bretter og tellekanter. Selvfølgelig ikke, hun er fem år. Jeg har såpass kontroll på nevrosene mine at jeg ikke bretter opp att igjen klær som hun har brettet og lagt inn i skapet, men jeg kjenner at det klør og verker i fingrene mine. Verre er det når mannen har vært på ferde. Mang en gang har jeg skammet meg i skjul, mens jeg har brettet om på håndklærne han har brettet feil, eller enda verre, dynetrekkene. Ja, jeg vet at jeg er heldig som har en mann som faktisk forstår at klær skal brettes, men støøøøhnn! Han er elendig på tellekanter! Jeg har stått i smug på kjøkkenet og brettet om igjen plastposer som han har brettet på feil måte. For ja. Brettemanien min slår også inn der. Plastposer brettes med relativt skarp brett, kjøkkenhåndklær brettes, kort sagt, det meste som kan brettes brettes. Jeg koser meg når jeg lager system i skuffene, med sirlige tellekanter og alt på sin plass. Jeg hulker litt inni meg når jeg ser at mitt nydelige og perfekte lille system kun vedlikeholdes av meg. Jeg tøyler tappert mine nevroser mens jeg ser på min kjære husbond som små hvite vaskekluter med et smil. På helt feil måte. Jeg klør etter å røske dem ut av hendene hans, for å vise hvordan det skal gjøres. Hvordan jeg mener det skal gjøres. Hvor vanskelig kan det være å brette klær på en ordentlig måte da? Og hvorfor elsker ikke alle mennesker tellekanter? Hverdagsnevroser ftw!

Sommer og hylende unger

Jeg var ferdig med dagens jobbøkt, og hastet gjennom byen og til skolen, for å hente førstedamen på sfo. Bare for å bli forvist til steintrappa ved inngangen i tjue minutter, til det var hennes tur til å ansiktsmales. Småstressede blikk på klokka på telefonen. Stakkars lillesøster i barnehagen, hun er sikkert sliten. Storesøster har endelig blitt ei rosa katt, og vi kan kjøre til barnehagen. På veien plukker vi opp mannen i huset, før vi kjører hjem og jeg og storesøster rusler til barnehagen. Der møtes jeg av en gledelelig gjensynsklem fra ei frøken som snart er fem år gammel, men blir informert om at lillesøster slett ikke har tenkt seg hjem. Hun skal til nabogutten. Storesøster vil gjerne bli med. Så tusler jeg hjem alene fra barnehagen, og tenker at det er egentlig helt greit, og ganske deilig. Ektemannen begynner med middagen, og jeg bestemmer meg for ei sjelden lukeøkt i blomsterbedet. Og setter meg på kne, kjenner sola varme og aner fred og ingen fare.

Et høyfrekvent skrik overdøver plutselig fuglesangen, og jeg snur meg mot lyden. Det er min nydelige førstefødte. Hun kommer løpende ned stien mellom naboens hus og vårt, naken og hylende, med et fanatisk smil i hele ansiktet. Like etter kommer nabogutten, like naken, like hylende og like blid. Til slutt kommer lillesøster. Hun hyler ikke, men kan strålende fortelle meg at de skal bade. Nabogutten har fått seg plaskebasseng. Etter et par ekstatiske hyleunder og hodekråker med rumpa i været plumper tre lykkelige unger uti plaskebassenget og spruter vann over alt. Nabofruen byr på saft, kaffe og is. Ungene har det fint. Jeg og ektemannen har det fint. Det er sommer. Ingen lekser. Ingen klær. Få planer. Hei sommerferie! Vi har ventet på deg!

Når gubben er borte

Hjernen ass. 

Mannen er ute og koser seg på kafé med et vennepar. Sannsynligvis skjer noe a la dette. Han drikker kaffe. Eller spiser kake. Eller pizza. Eller alt. Han prater med hyggelige folk han liker godt. Han har det helt topp. 

I hodet mitt skjer ca dette. Han har hjerteinfarkt. Han er på vei til sykehuset, og ingen kommer på å informere hustruen. Eller kanskje har har blitt ranet,og mangler både telefon og penger. Kanskje han er overkjørt. Eller knivstukket? Herregud, kanskje jeg har blitt enke uten at jeg vet det selv. 

Jeg lytter etter lyden av bilen som kjører inn i garasjen. Ytterdøra som går opp. Ikke søren om jeg får sove før mannen er trygt hjem. Den fornuftige, lite risikosøkende friske og raske mannen min som koser seg med gode venner 

Ellers er jeg normalt oppegående altså. 🤔

En slags punktvis overlevelsesguide dersom man har et barn med behov litt utover det vanlige

Så har du et barn, eller kjenner et barn, som det "er noe med" Kanskje det foreligger en diagnose, eller du har en magefølelse. Min reise har gått sammen med et barn med autisme.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, eller at jeg kan fortelle deg veien videre. Alle situasjoner er unike, barn og familier er forskjellige. Men jeg tillater meg likevel å komme med noen velmente tips, selv om jeg ikke er en ekspert. Jeg er bare mamma. Mamma som av og til strigråter, av og til kjefter og smeller, av og til har verdens svarteste samvittighet, av og til er fullstendig super, og i det store og det hele er ca a4. 

 

1: Forsøk å finne noen som tror på deg. Enten det er partner, en venn, lege, personell i barnehagen, familie... Hvem som helst. Følelsen av å stå alene kan bli intens, og å skulle kjempe alene kan være utmattende. Selv begynte jeg til slutt å tvile på om det jeg så, og om det magefølelsen min fortalte meg i det hele tatt var sant. I etterkant vet jeg det jo, men før vi fikk papir med diagnose, og møtte helsepersonell med kompetanse på akkurat ungen sitt "problem", føle jeg at jeg talte før døve ører mer enn en gang, i utallige situasjoner og for ymse instanser. Den ene søsteren til mannen min er psykolog, og en annen er førskolelærer. Begge støttet oss heldigvis i opplevelsen om at "det var noe". De var ikke de eneste som trodde på meg/oss, men støtten deres, både som familiemedlemmer og fagfolk føltes fra tid til annen fullstendig avgjørende for at jeg ikke skulle tilte. 

2: Pust. Opplever du følelsen av å måte kjempe i nær sagt alle instanser? Fastlegen, spesialisthelsetjenesten, kommunen, hjelpeapparatet.. Selv har jeg følt det som en slags Davids kamp mot Goliat til tider. Det høres kanskje voldsomt ut, men det har føltes som en kamp. En kamp mot systemet som tidvis har tappet meg for både krefter, nattesøvn og hjernekapasitet. For meg har det vært det vært avgjørende for min egen tilregnelighet å kunne ta pauser. Det kan være alene, jeg og ei bok. Å besøke ei venninne, og bare snakke om alt mulig annet, eller å tømme meg for alt. Det kan være en tur i skogen, for å få klarnet hodet. Poenget er at det har vært MEGtid, uten unger til stede. Ikke fordi at ungene mine tyner livskiten ut av meg, men fordi jeg av og til trenger å bare være meg.

3. Finn deg en gruppe likesinnede. Det finnes interessegrupper for ganske mye, på lands- fylkes- eller kommunalt nivå. Eller alle tre. Facebook har kanskje en gruppe, eller flere, som passer for kvardagens utfordringer. Poenget er å møte forståelse. Man har selvfølgelig ulike utfordringer og situasjoner, selv om man har samme diagnose i heimen. Men kanskje noen har møtt på akkurat de samme utfordringene. Kanskje noen har tips og råd for hvordan man skal komme seg helskinnet igjennom noe som kan føles uoverkommelig. Om ikke annet, så bare en tommel opp. Et varmt eller digitalt klapp på skuldra. Man er sjelden alene, selv om det kan kjennes sånn ut. 

4.Dersom det er mange papirer og brev, vedtak og ymse, kan det være lurt å skaffe seg en perm for alt. Da vet man hvor man har det. Henger for øvrig tett sammen med det neste punktet:

5. Forsøk og få alt skriftlig. Enten via mail, eller som enkle referat fra telefonsamtaler eller møter. Skriftlig forplikter, og selv har du en viss oversikt over hva som faktisk har blitt sagt, av hvem og når det ble sagt. Sist jeg skulle ønske at jeg hadde tatt til meg dette rådet selv var for to dager siden, da jeg purret på en undersøkelse vi venter på. Henvisning skulle ha blitt sendt for over tre måneder siden, og ingenting har skjedd. Jeg begynner rutinemessig å tvile på meg selv, lure på om jeg har misforstått osv. Selv om jeg ikke kan komme på en eneste god grunn for at jeg skulle ha kommet på den undersøkelsen selv, altså at jeg har diktet det hele opp. 

6.Forsøk å holde hodet kaldt. Man kan bli fortvilet, sint, føle seg maktesløs. Selv møter jeg min største trigger når sekretærer eller behandlere lirer utav seg floskelen "jeg forstår" Å være klar over lovpålagte frister og tjenester er flott, men forsøk å holde deg på et saklig nivå. Pust med magen. Dersom du opplever store samarbeidsproblemer, er det bedre å be om å få bytte saksbehandler enn å skjelle ut vedkommende. Selv om personen kanskje har tråkket grundig over streken. 

7. Anerkjenn at det å ha et annerledes barn kan være krevende. Det er ingen skam i det, og det betyr ikke at man elsker barnet sitt mindre. Selvsagt ikke. Det kan like gjerne dreie seg om alt det ekstra som følger med, som om selve barnet Her dreier det seg, som sagt oftere om omverdenen enn om selve ungen. Å sørge for at skolen tar det alvorlig nok, å følge opp alskens instanser, å skrive søknader, å følge opp disse igjen, å orientere seg i rettigheter og muligheter. 

8. Klapp seg selv på skuldra for den jobben du gjør. Den er sannsynligvis fantastisk! 

Det siste er egentlig ikke et punkt, men jeg tar det med likevel. Å bestemme seg for om man skal fortelle om utfordringene evt diagnosen til omverden eller ikke, kan være en vanskelig avgjørelse å ta. Man tar den gjerne på vegne av barnet sitt, og hensynet til barnet og en selv, som forelder kan kanskje synes å kræsje. Selv har vi landet på åpenhet, både for vår egen og ungen sin del. Av den grunn at kunnskap skaper forståelse. Det drar både vi og arvingen nytte av. Vi kan ikke annet enn å håpe at hun vil være enig med oss i fremtiden. Det er ikke snakk om å utlevere henne, men å forklare hvorfor hun av og til fremstår som så veldig annerledes. Annerledes, men like bra.

 

Jeg heier på deg!

Jeg hadde en gang ei venninne..

Hun var annerledes. På en nesten umerkelig, vag måte. Sprudlende og morsom som få, men likevel på grensen til usynlig. Vi møttes på videregående. Jeg hadde begynt på nytt igjen, og var 18, hun kom rett fra ungdomskolen og var 16. En utilpass sjel fikk møte blikket hennes. Vennligheten hennes. Godheten hennes.Og livet ble aldri det samme.

Jeg ble etterhvert kjent med henne. Ganske godt, men likevel ikke. Hun lot meg pirke litt i overflaten. Ikke mye, men litt. For hver hemmelighet jeg fikk del i, forstod jeg at det var et arsenal av hemmeligheter jeg ikke visste. Hun var som en blomsterstengel av glass, som kunne knuse ved hvert eneste vindkast. Og rett etter at hun hadde delt den aller mørkeste hemmeligheten sin med meg, smuldret hun sakte men sikkert i stykker. Først vagt, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor jeg var så livende redd for henne. Deretter mer og mer voldsomt, til jeg plutselig en dag befant meg i begravelsen hennes. Hun fant kanskje fred med seg selv og livet sitt der hun pustet ut for siste gang hengende i ei løkke. Jeg vet ikke, jeg var ikke der. 

Jeg kjente en enorm sorg. Samtidig en ro. Nå visste jeg hvor hun var. Nå visste jeg at hun fikk være i fred. Nå visste jeg at ingen kunne trekke henne lengre ned i søla. Og under begravelsen fortalte faren med stødig stemme hemmeligheten hennes for hele verden. Han fortalte hva som hadde røvet fra henne livet. 

Det begynte med en nabo. En mann og ei fire år gammel jente. En etterhvert forhenværende nabo som skulle si til påtalemyndighetene at han ikke husket noe som helst. Ei jente som fikk livet sitt ødelagt knapt før det begynte. Naboen ble til flere. Jeg vet ikke hvor mange. Hun hadde mistet tellingen. Alt fordi en nabo høvlet over henne på det groveste. Han stjal fra henne sola. Dagslyset. Tryggheten. Tilliten. Følelsen av egenverdi. En voksen mann. 

Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Han gjorde aldri noe mot meg. Jeg aner ikke hvem mannen er en gang, jeg har sannsynligvis aldri møtt han. Eller de andre mennene som misbrukte. Voldtok. Men jeg er likevel berørt. For jeg mistet venninna mi. Hun ble bare tjue år. Jeg var tjueto, sjeleglad for at jeg kunne være med å feire tjueårsdagen hennes. Selv om hun så mer død ut enn levende på selve dagen, så var vi sammen. Hun pustet. Hun levde. Og vi feiret henne. Jeg møtte henne ett par uker etter tjueårsdagen. Blid, full av energi, og samtidig et annet sted. Lite visste jeg om at dette skulle bli siste gang jeg så henne.

Hva ville jeg ha sagt dersom jeg fikk møte deg en siste gang? Jeg vet ikke. Annet enn at jeg er så ufattelig lei meg for at du ikke fant tryggheten du søkte noe sted, Jeg er så ufattelig lei meg for at jeg aldri får se deg igjen. Men jeg er også lettet, fordi jeg slipper å tenke på om du befinner deg i en eller annen avgrunn. I verden eller inne i deg selv. Jeg slipper å lure på om du er død, for jeg vet det jo. Og jeg tror at du har fred. Hva som skjer eller ikke skjer etter døden er ikke så farlig. For i grava får du være i fred. Ingen kan noensinne høvle over deg mer.

Fem år etter at hun avsluttet livet skulle jeg bli mor for første gang. Siden fikk jeg ei jente til. Pigebørna mine. Og selv om det gjør ufattelig vondt å tenke på hva venninna mi ble utsatt for, så tenker jeg at jeg har en plikt å snakke med barna mine om det. Hva som er deres kropp, hva som er andres kropp. Hva som er greit, og hva som overhodet ikke er greit. Hvilke hemmeligheter som er gode, og hvilke som ikke gjelder. Jeg har ikke fortalt dem om venninna mi enda. Selv om begge barna mine er eldre enn hun var da alt begynte. Jeg har ikke fortalt dem at det finnes voksne som truer med å drepe enten barnet selv eller familien deres dersom de forteller en vond hemmelighet. Men jeg har fortalt dem at en hemmelighet som gjør vondt, enten i kroppen eller i hjertet, tankene eller følelsene. Den hemmeligheten gjelder ikke. Og slike hemmeligheter må deles med en voksen. Jeg har overhodet ingen fasit på hva man bør gjøre, og hvordan. Men jeg skylder barna mine og i det minste snakke om det. For seksuelle overgrep skjer, enten vi lukker øynene for det eller ikke. Kanskje, dersom barna har en oppfatning om hva som er greit og ikke, at de da vil tørre å si ifra dersom det utenkelige skulle skje med dem. De bestemmer søren meg over sin egen kropp. Jeg lærer dem hva som er greit og hva som ikke er greit. Jeg håper at jeg gir dem et tilstrekkelig språk, også der. Og håper at de aldri noensinne vil få bruk for det

Autisme og diett

2006 ga helsedirektoratet ut brosjyren "Hva du bør vite om gluten- og kaseinfri kost til barn med autisme" Digital variant her https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/hva-du-bor-vite-om-gluten-og-kaseinfri-kost-til-barn-med-autisme

Jeg har bare dette å si om det. Ja, vi har prøvd.Ja, det skjedde i samarbeid med lege. Ja,vi gikk fullstendig inn for det, på alle områder. Ingen spor av gluten eller melk. Ungen prøvde i et halvår. Nei,vi merket ingen nevneverdig bedring. Hverken på søvn, mage eller autismen. Og nei, vi har ikke tenkt å prøve igjen Sånn, da har vi avklart det :)

Snop med GOD samvittighet

Som så mange andre mangler jeg ofte både fantasi og inspirasjon når middagen skal trylles frem. Å tilpasse den barnas kresne ganer har jeg for lengst gitt opp, men den bør ihvertfall passe min egen. Og helst mannen sin også. Heldigvis, i disse internettider er det dritlett og google frem den ene spennende matretten etter den andre. Det finnes mange knalbra matbloggere der ute, og mange av dem igjen har facebooksider som jeg følger. (Nei, det jeg lager ser sjelden så bra ut som det matbloggerene lager, men jeg får iallfall noen nye ideer og favoritter) Rett som det er dukker det opp oppskrifter på kaker eller andre godsaker, til min store glede. Min siste greie er å bake uten egg. Null problem når man kan spørre onkel Google

Men så. Det er noe som virkelig irriterer meg. Veldig. Jeg irriteres i grunnen altfor lett, over drøyt mange ting. Men dette. Kaker med GOD samvittighet. Snacks med GOD samvittighet. 

Hvorfor skal man ikke bare kunne nyte både sunne saker og ikke fult så sunne saker, uten at man skal måtte kjenne på god eller dårlig samvittighet? Kan man ikke bare nyte?

 

Mvh hun som virkelig har nytt (med god hjelp av ektemannen, det skal sies) omlag to kilo godteri i løpet av påska. Uten å ha hatt samvittigheten til stede, hverken den gode eller den dårlige

 

Frittgående barn

Jeg er barn av åttitallet. Jeg husker at jeg lekte litt for meg selv ute på fortauet da jeg var omtrent tre år. Antakelig under passe oppsyn av modern eller fadern, enten rett rundt hjørnet eller fra vinduet, men jeg var likevel alene. Jeg likte det. Senere ble radiusen utvidet, og jeg bevegde meg litt opp og ned gata. Jeg møtte etterhvert andre barn som også var på vandring eller oppdagelsesferd, og vi ble venner. Vi kunne plukke blomster sammen, vi kunne leke indianere sammen, vi kunne ake på akebrett sammen, og vi kunne krangle på oss både knuste hjerter og blåmerker. Vi klatret i trær, vi gravde etter Kina, vi lekte i parken. Og vi fikk være alene. Dersom vi gikk ut og savnet selskap, ringte vi på dørene til hverandre. Ei brødskive i hånda her, et glass vann der. Noen hadde videospiller, og da kunne vi bli sittende i timesvis. Og vi gjorde dette mer eller mindre alene. Visst gav vi beskjed om at vi gikk ut og hvor vi hadde tenkt oss. Vi kunne klokka, og fikk beskjed om å komme hjem til da eller da. Typisk i tide til middag. Også kunne vi være utenfor radaren i flere timer. Dersom vi var på et planlagt besøk til noen, kunne foreldrene våre nå oss på fasttelefonen. Men like ofte ble et besøk improvisert frem der og da, og enda oftere var vi bare ute. Jeg er sikker på at mamma og pappa hadde langt mindre kontroll på hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg var barn enn det jeg selv har som Modern.

Jeg vil gjerne ha frittgående barn. Det med å vite hvor barna er og sånn ca hva de driver med, og hvem de omgår er ikke slett ikke et udelt onde. Men jeg tror at vi har mistet noe viktig, ett eller annet sted mellom åttitallet og 2017. Skolejenta hadde med seg en venn fra skolen hjem i går, og de hadde veldig lyst til å dra ut å besøke en tredje venn. Etter leksene var unnagjort sendte jeg dem avgårde. Uten å ringe foreldrene hennes og spørre om det passet først. Det føltes litt i overkant rebelsk, middagstid og alt, så jeg sendte en sms med oppfordring om å gjerne sende hele hurven hjem til oss dersom det ikke passet med uventet besøk. Men ungene gikk dit alene, og hun som fikk besøk ble med dem ut. De lekte i sjørøverskuta, og lagde skattekart. Klokka ble så mye at de ble sendt hjem etterhvert. Jeg løste sudoku med halv hjerne mens jeg kikket nervøst ut av vinduet. Skolejenta mi har en sørgelig arv med tanke på retningssans. Jeg gikk omsider ut for å lete etter dem. Og jeg fant dem. Krisen avverget. Men jeg tror jenta mi var adskillig reddere enn hun ga uttrykk for.

Jeg er klar over at det finnes folk med lite hederlige hensikter. Jeg er klar over at det eksisterer folk som er i stand til å gjøre ting mot barn, ting jeg er knapt er i stand til å greie å tenke på. Men jeg nekter å forholde meg til et i-verste-fall-levesett og -tankegang. Ja, ungene mine kan gå seg vekk når jeg sender dem ut alene. Derfor forteller jeg dem at de fleste voksne er snille, og virkelig vil hjelpe barn som trenger det. Heldigvis bor vi et sted hvor alle kjenner noen. Dersom ikke alle kjenner barna mine, så kommer de fleste på at de kjenner noen som kanskje kjenner dem. Så jeg forteller barna mine at dersom de har gått seg vill må de spørre om hjelp. Det er viktig at de vet hva de heter og hvor de bor. De vet godt at de ikke skal sette seg i bilen til fremmede folk, selv om noen fremmede kanskje kan spørre om de vil ha godteri. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg vet at slike ting skjer. Men jeg nekter å holde barna mine inne, eller forfølge dem til enhver tid fordi. Jeg ønsker meg frittgående barn. Barn som jeg ikke har oversikt over til enhver tid. Som halvnevrotisk kontrollfreak er det det vanskeligste jeg gjør i hverdagen.

En gang var jeg med i en liten diskusjon om gps, og sporing av barn. En del brukte argumentet om at det er vårt ansvar som foreldre å vite hvor barna våre er til enhver tid. Jeg er grunnleggende uenig. Det betyr ikke at man ikke skal ha en viss kontroll, oversikt eller grenser. Det betyr at jeg synes at barn som vokser opp i dag også har krav på et privatliv. Et sfære som bare er deres, hvor de voksne ikke vet alt. Barnlig magi er ikke det same som voksen magi. Jeg er klar over at barnlig justis kan være knallhard, og jeg skjønnmaler på ingen måte en barndom hvor barn opplever at alt er lov og at grenser bare flyter. Jeg bare nekter å tro at jeg har krav på å vite like mye om hverdagen til barna mine som det de selv har. 

 

Barn og internett og personvern

Da førstedamen ble født, våknet en spesifikk paranoia. Jeg kjente med hele meg at jeg ikke ønsket å dele bilder av henne på internett. Hverken på facebook eller andre mer eller mindre åpne nettsider. Stort sett har dette blitt respektert. Ett par ganger har jeg bedt velmenende sjeler om å fjerne bilder hvor barna mine er tilstede på facebook, men det har for det meste gått relativt smertefritt.

Så dukker det opp andre arenaer. Hjemmesiden til barnehagen. Hjemmesiden til skolen. Hjemmesidene til fritidsaktivitenene barna deltar på. Bilder fra arrangementer vi er med på, som deles på facebook. Sistenevnte er typisk arrangementer hvor mange deltar, det er naturlig å forvente at en eller flere tar bilder, og hvor det forventes at man godtar at disse deles. Og jeg kjenner at jeg ikke synes dette er bare greit. Det er ikke det at jeg tro r at barna mine vil ta noen skade av å være tilstede på digitale medier. Jeg tror ikke at noen med skumle hensikter vil kunne misbruke bildene av barna mine, tatt i en gruppe, mer eller mindre gjenkjennelig. Det er ikke der problemet ligger.

Med en gang et bilde av eller med barna mine tilstede deles eller legges ut, så har noen tatt et valg for dem. Et valg om at det skal eksistere bilder av dem på internett. Bilder som de selv ikke har samtykket i at deles. Jeg har innfunnet meg med, og forstår jo hvorfor det ikke innhentes samtykke fra hver enkelt av de kanskje tretti førti som er tilstede på ett enkelt bilde, før det deles. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på en bismak. Et bilde på internett er ikke det samme som et bilde i en avis for tjue år siden. Avisene for tjue år siden eksisterer ikke i dag. Det kan ingen garantere at et bilde som deles på internett ikke gjør om nye tjue år. Jeg tviler sterkt på at bilder med mine barn tilstede vil søkes opp og granskes om tjue år, men prinsippet ligger der likevel. Det har blitt tatt et valg for dem, om en potensiell evig digital fremtid. Barna mine har blitt fratatt en del av retten til å styre sine digitale liv. Og det før de har lært seg å uttale R korrekt. Jeg skulle ønske at barna selv kunne ta det valget. Om noen år, når de er gamle nok til å forstå iallfall deler av omfanget. De er seks og fire år. De kan og forstår en hel masse. Men det er også temmelig mye de ikke begriper noen verdens ting om. Jeg valgte at ansiktene deres skulle holdes utenfor internett til de selv ble gamle nok til å forstå konseptet internett og dermed velge selv. 

Det har blitt antydet at jeg kanskje ikke er stolt av barna mine. Selvsagt er jeg det. Hver eneste dag, stundom så stolt at jeg nesten sprekker. Jeg deler hverdagslige anektoter, småhistorier som jeg håper ikke vil være til sjenanse for dem når de selv blir gamle nok til å lese det. Men jeg har en grense på bilder. Ja, jeg har selv delt to-tre med barna tilstede, hvor man ser ryggen deres. Den store forskjellen, slik jeg ser det, ligger i at det er jeg, en foresatt som har delt dem. Jeg har ingen garanti for at ungene vil synes at akkurat disse bildene er ok når de selv tropper inn på sosiale medier og andre nettsider enn nrksuper. Jeg tviler strekt på at ungene vil ha problemer med å akseptere de få bildene som eksisterer av dem på verdensveven. De tidligere nevnte gruppebildene på facebook. Det er ikke sikkert at de noen gang vil se dem. Men hvem er egentlig jeg til å bestemme over deres potensielle evigvarende digitale liv. Og hvorfor er det så akseptert at andre skal ha den retten, selv om barna er en del av ei gruppe? 

Jeg kjenner at jeg gir litt opp. Nei, det er sikkert ikke så farlig. Men jeg synes ikke det er greit fordi. Jeg føler meg ikke komfortabel med å være den sure kjipe paranoide kjerringa som nekter at et bilde 98% synes er delbart faktisk skal deles. Selv om hele meg stritter imot. Jeg synes det er flaut og gang på gang være årsaken til at fine bilder av andres barn som ikke har de samme prinsippene som meg ikke kan deles. Jeg synes ikke at andres prinsipper eller valg her er gale. De er bare ikke mine. Når det gjelder mine og husbonden sine barn, burde det ikke være mine og husbonden sine valg og prinsipper som gjaldt?

Tilrettelagt fritid eller ei

Hun er alltid sist. De andre barna kan himle litt oppgitt med øynene. De må vente. De må alltid vente. Hun løper sent, hun hopper sist, hun får med seg beskjeden sist, hun faller.. Hun er alltid sist.De voksne på den ordinære fritidsaktiviteten hun deltar på er veldig flinke. De kjenner Min dyrebare, de kjenner til diagnosen hennes. Og de ser utfordringene hennes, de ser at hun strever, og de inkluderer så godt de kan, og de kan det veldig bra. Helt vanlige foreldre som gjør en ekstra og fabelaktig innsats for ungene i nærmiljøet. Også for min Dyrebare. Men. Hun. Er. Alltid. Sist. De jevnaldrende inkluderer så godt de har forutsetninger for. De er bare barn. Det er kjedelig å vente. Det er kjedelig å måtte vente lengre enn de andre, fordi Min Dyrebare havnet på samme lag. Da kan jeg i blant se at de himler med øynene. Utstøter små sukk. Min Dyrebare får de muligens ikke med seg. Men jeg får de med meg. De utstøter små snøft når Min Dyrebare faller igjen, fordi de vet at dette betyr at de må vente lengre. De vil så gjerne vise hvor fort de kan! De vil så gjerne komme fram først. Men de kan de ikke. Ikke nå, som Min Dyrebare havnet på laget deres. Klart det er kjedelig for dem det gjelder.

Så har vi nå tenkt litt på tilrettelagt fritid. Det høres muligens litt skumlere ut enn det er. Her hvor vi bor er det et kulturhus for barn både med og uten diagnoser. Der har de, blant annet et teatertilbud. Dette har vi tenkt å prøve ut nå. Min Dyrebare gleder seg veldig. Hun teller ned dager. Hun spør hver dag hvor mange dager det er igjen. Selv om hun vet svaret. Hun har på ingen måte glemt hvor mange dager det var igjen i går, og å trekke fra en dag og dermed komme frem til dagens status er lett. Dritlett. Men hun spør kanskje for sikkerhets skyld. Hun smiler når hun tenker på det.

Hun vet ikke at det er tilrettelagt. Hva skal man si? Trenger hun å vite det? Jeg antar at det finnes flere diagnoser der enn autisme, som er Min Dyrebare sin. Hvordan vil hun føle seg i en slik gruppe, bestående av flere barn med ymse utfordringer? Vil hun blomstre? Oppleve aksept for at hun av og til reagerer litt senere enn vanlig? Oppleve en deilige følelsen av hun får til ting? Eller kan det være at hun føler at vi trøkker henne inn på en arena, hvor hun slettes ikke føler seg hjemme. Teaterbiten er en ting, det med ungene som har de ymse diagnosene er en annen ting. 

Hun sier av og til at hun vil være som alle andre. Kjære lille Dyrebare. Det ER du. Og samtidig er du det ikke. Vi er alle annerledes, husker du? Jeg har mer fregner enn noen andre jeg kjenner, jeg bruker briller... Du har noen få fregner, også den store lille biten som heter autisme. Det er bare noe du har og er, og akkurat sånn skal du være. Igjen og igjen snakker vi om alt vi tror henger sammen med autisme, puslespill som ble lagt lenge før andre barn på samme alder greide det samme antall brikker, lesekoden som ble knekt noen år før skolestart, de rare tegnene som hun skjønte var bokstaver før hun var to.. Det er så ufattelig stilig. Også er vi enige om at både hun og autismen hennes faktisk er ganske stilige greier. 

Og vi er enig i at teater, det øres ut som noe som er veldig morsomt! Så vi teller ned dager sammen, og gleder oss til første øvelse. På et tilrettelagt fritidstilbud.:)

Om spontanabort igjen

I dag har jeg skrevet for kvinneguiden.no (rettere sagt, jeg har dagens publiserte kommentar. Den ble skrevet for en del måneder siden)

Jeg skriver om spontanaborten. Det nærmer seg åtte år siden det skjedde. Jeg har siden den gang hatt to fine svangerskap som har resultert i to usedvanlige fine kråker. Det er ikke så veldig ofte jeg tenker på det barnet som aldri ble. Men det hender jo. Hvem ville du ha vært? Hvilken farge på håret? Hadde du vært den av barna mine som fikk mine grønne øyne? De to etter deg fikk faren sine himmelblå. Ville du vært sønnen min? Min førstefødte? Det er stundom trist og vondt å tenke på, men samtidig så ville jeg jo aldri hatt de to barna jeg var så heldig å få dersom mitt første svangerskap hadde resultert i en sprell levende baby. Og den tanken greier jeg knapt å tenke fult ut. 

Jeg skal ikke påstå at jeg er takknemlig for det som skjedde. Synet av det døde embryoet med ørsmå, men likevel tydelige spe begynnelser til lemmer kunne jeg godt ha vært foruten. Marerittene hvor han roper på meg, alene i et uendelig mørke, naken, livredd og alene likeså. Men jeg finner likevel en slags mening i det lell, når jeg tenker på barna mine. Hadde jeg ikke mistet det som kunne ha blitt barnet mitt første gang jeg var gravid, ville ikke de jeg har satt til verden eksistert. De fantastiske enestående barna mine, som gir meg rynker, grå hår, søvnløse netter, latterkrampe, endeløs kjærlighet, som får jeg til å tilte i vinkel av sinne og frustrasjon, og som får meg til å svulme over av stolthet. De kjære, kjære umistelige ungene mine.

 

Og altså: Dagens innlegg på kvinneguiden  http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/nar-er-det-riktig-a-fortelle-at-man-er-gravid-1700606.ece

Barnebursdager

De fleste som har barn vil en eller annen gang komme innom tema bursdag. Nærmere bestemt barnebursdag. Jeg snakker altså om de bursdagene hvor man inviterer unger fra barnehagen eller skolen, eller litt begge deler, alt etter hvilke barn arvingen kjenner. Og dersom man er like vrang som meg, kan det oppleves som litt av ei tvangstrøye noen ganger, de reglene som så og si rutinemessig følger med. Det er ikke det at jeg ikke forstår hensikten med reglene, men. 

Jeg aner ikke om "bursdagsregler" ble tatt opp på foreldremøter da jeg var barn. Vi var en relativt stor klasse, med 29 eller 30 barn på det meste. Tror jeg. Jeg husker ikke om vi delte oss inn etter kjønn, med rene jente- eller guttebursdager, og eventuelt hvor tidlig vi gjorde det. Men jeg husker veldig godt den ene bursdagen jeg tilhørte det mindretallet av jentene som ikke ble invitert. Vi var over ti jenter i klassen, og jeg var den ene av tre stk som ikke ble invitert i den bursdagen. Om foreldrene til jenta visste om det, og velsignet utestengelsen vet jeg ikke, men jeg håper jo ikke det. For det var nettopp utestengelse det føltes som. Selv om jeg ikke var den eneste, og selv om dette var ei jente jeg ikke lekte kjempemasse med. Jeg følte meg som en av de tre utstøtte. 

På den andre siden har jeg også vært den som ikke hadde særlig lyst til å invitere alle i en forhåndsbestemt gruppe. Jeg husker veldig godt i sjette klasse, da vi gjerne inviterte alle i hele klasse, både guttene og jentene. Jeg er født på våren, og dermed var det mange i klassen som hadde hatt slike bursdager før meg. Veldig spenennde, og jeg både gledet og gruet meg til det var min tur. Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke var særlig populær. Jeg husker ikke så mye fra selve skoledagen, men jeg husker at jeg delte ut invitasjonene. Jeg var ganske spent. Endelig var det min tur, og jeg hadde pyntet alle invitasjonene med klistremerker, og skrevet navnene til hver enkelt i klassen så fint jeg kunne. Og ja, jeg er klar over at det er det negative jeg husker her. Og det er dette. To av guttene ble stive i maska, og sa noe a la "shitt, jeg håper jeg ikke får invitasjon nå" Jeg smilte et anstrengt smil, og delte ut invitasjoner til begge to. Disse knøvlet de sammen og tråkket på, før de pælmet de i søppelbøtta og lo rått. "Jeg legger den her, sånn at mamma ikke tvinger meg til å gå" Om de kom i bursdagen min eller ikke husker jeg ikke. Sant og si husker jeg ikke feiringen i det hele tatt.

Jeg vil tilbake til dette med alle eller ingen. I utgangspunktet en god tanke og en god ide. Og så langt i skoleløpet, forsåvidt også i barnehageløpet er det også denne vrien vi selv kjører. Men hvem kan sitte å kreve at et barn som mobbes, plages, holdes utenfor, får høre hvor stygg hun er, hvor heslig hun lukter, får juling for at hun har på seg feil sko.. Etc etc. Hvem kan kreve at akkurat dette barnet skal, i inkluderingens navn tvinges til å invitere sine plageånder i sin egen bursdag? Hvorfor skal ikke hun få en bursdag hvor også hun kan kose seg? Det kan argumenteres med at en bursdag kan være det som bryter denne vonde sirkelen, at det er vanskeligere å plage et barn når man har vært i hjemmet eller sett foreldrene (apropos vært i hjemmet, ingen av bursdagene til barna i klassen har så langt vært arrangert hjemme hos bursdagsbarna) Hva slags garanti har man egentlig for dette? Og hvilken rett har man til å kreve at et mobbeoffer, et barn som ikke takler store folkemengder etc etc (man vet for farsken ikke alt!) skal måtte ofre sin egen bursdag for å etterleve regelen om alle eller ingen. 

For noen år siden hadde jeg et innlegg på facebookveggen min om samme tema, om enn i en mye kortere variant. Noen var enige i meg, og noen var massivt uenige med meg. Det er greit, selv om jeg er så til de grader konfliktsky. Jeg fikk et par motargumenter jeg tenkte videre på, og jeg fikk et par jeg ikke gadd å bruke en kalori på. Til tross for at mine tanker og ideer ble utfordret, står jeg likevel ved at jeg er imot denne alle eller ingen. Og det handler faktisk ikke om at jeg ikke ser andre barn enn mine egne. 

Altså. Misforstå meg ikke. Det er en grei regel, sånn egentlig. Men samtidig så kan denne varianten virke ekskluderende på en del av de barna som ikke er helt a4. Som for eksempel mitt eget, med autisme. Nå har hun lyst til å invitere alle jentene, og nå tror jeg hun vil takle det helt fint. I facebookinnlegget mitt ble det argumentert med at man så klart skal se annerledes på saken dersom det foreligger en diagnose, eller andre såkalte spesielle behov. Og det kan jeg saktens være enig i. Men hva med litt raushet? Hva med litt ydmykhet for at man ikke vet alt i alle situasjoner. Det er ikke sånn at man som medforeldrer har krav på å vite om et barn i klassen til ens eget har en diagnose, er under utredning eller strever med noe, i en eller annen variant. Det kan argumenteres for at et mobbeproblem bør tas tak i av foreldregruppa som helhet, men man har ikke krav på å vite om det er noen barn i klassen som plager/mobber et annet barn. Den erkjennelsen om at man sjelden vet alt i alle situasjoner tror jeg vi alle bør minne oss selv på en gang i blant. 

 

La oss sprade litt naken! (for søren)

Kropp er topp. Kropp er godt. Kropp er goill. Osv. Men jeg vet veldig godt at det ikke er sånn for mange.

Jeg er litt todelt på dette med kroppsnakking, og å gjøre kropp til et tema. Så her sitter jeg og skriver om noe jeg egentlig ikke vil det skal skrives eller styres så mye rundt. Helt ærlig, jeg skulle ønske at en kropp bare var en kropp. Noe vi alle har, som ser sånn ut eller sånn ut, og som bare ER der. Jeg er lei av medienes evinnelige kroppsfokus, enten det nå er "sånn skal du få sommerkroppen", "Sånn trener du best" eller "Vi hyller mammakroppen". Vi har alle en kropp. Kan den ikke bare få være? Må den snakkes ned? Eller motsatt, må den hylles? Kan vi ikke bare sette kroppen fri?

Så her skriver jeg nok et innlegg av sikkert tusenvis som allerede eksisterer. Om noe jeg egentlig ikke ønsker at noen skal føle et behov for å skrive noe om. 

For meg er ikke kropp bare kropp. Men jeg håper at det kan bli det for jentene mine. Sånn er jeg og sånn er det. Derfor tasser jeg alltid naken fra soverommet til badet. Jeg kler riktignok på meg trusa relativt fort, det kan bli litt i overkant kleint når den yngste stirrer på det som befinner seg mellom beina mine. Men resten drøyer jeg av og til litt ekstra med. Vi tøyser med magehenget som åpenbarer seg når jeg bøyer meg fremover, jeg lager surmunn eller blidmunn, og rare stemmer med magen min, og ungene leker med. Jeg håper at dersom deres eget mageheng en dag kommer, så blir det noe de ikke orker å bruke så mye tid og energi på. Misforstå meg ikke, jeg håper selvsagt ugnene mine blir passelig opptatte av å holde kroppen sunn og frisk, men med fokuset på passe, i alle betydnigner av ordet. Spise passe. Trene passe. Gofle passe med godteri. Passe.. En frittgående kropp, sånn er jeg og sånn er det. Sånn er du, og sånn er det. Kult, vi er forskjellige. Jeg lar ungene mine ofte se meg uten klær. Ikke fordi jeg trenger å hylles eller for at de skal se "en ekte mammakropp" (blææææ!) Men fordi det er en uviktig kropp! Viktig for meg og min eksistens, uviktig for de fleste andre. Jauda, barna ble lagt av den, ektemannen setter pris på den, men for resten av verden er den virkelig veldig uviktig. Ca like viktig som hvilke klær jeg har på meg. Jeg er ikke mindre bluferdig enn at jeg dekker meg sømmelig til før jeg går ut av døra. Men det finnes viktigere ting enn klær, og det finnes viktigere ting enn kropp

Ja, ting henger og slenger litt. Jeg ser virkelig ut som om jeg er nærmere førti enn tjue. Jeg har ikke på meg bikini i svømmehallen fordi jeg ønsker å hylles, eller for at andre virkelig skal se hvor tøff jeg er som viser frem hvordan jeg er. Jeg har på meg bikini fordi jeg enda ikke har funnet en eneste badedrakt som er fin nok til at jeg gidder å bruke penger på . Sånn er jeg og sånn er det. Det er ikke noe jeg har tenkt å bruke så mye tid og energi på, hverken i den ene eller den andre varianten. Jeg synes ikke jeg skal hylles, like lite som jeg gidder å hylle de som orker å trene til de er fastere i fisken enn det jeg selv gidder å jobbe for. Like lite som jeg vil hylle de som går i bikini og er femti kilo tyngre enn meg. Jeg har en kropp. Du har en kropp, alle har en kropp.  

Jeg er ikke skinnhellig, jeg har hatt et arsenal av komplekser, men heldigvis henger de færreste igjen i dag. Men jeg håper, ved at jeg ikke gjør kroppen min til noe stor greie, Ved at jeg aldri snakker stygt om den, ved at jeg aldri lar ungene mine få høre hva jeg innerst inne skulle ønske var litt annerledes. Ved at jeg aldri kommenterer andre folk sine kropper. Hverken positivt eller negativt. At jeg da bidrar til at de får det forholdet til sin egen kropp som jeg håper de vil få. At det er en kropp. Et middel for å eksistere, leke, kose seg, bli støl, tyne grenser. Men aldri at den blir et middel for å oppnå perfeksjon. Det er vanskelig, men jeg håper jeg er inne på noe riktig. Måtte mat aldri bli en fiende. Mat er godt. Mat må vi ha. Jeg vet veldig godt at det kan være så mye, mye mer. Men jeg håper at barna mine aldri kommer til å tenke i de baner. 

Kropp er topp. Sånn er er jeg og sånn er det. Men plis finn på noe annet å hylle enn en kropp, enten den er min eller noen andre sin. Kroppen er til for å leve i. Hyll mora di, tanta di, sønnen din eller Elvis. Eller noen andre, noe annet. Så skal jeg straks hylle Nidar for det fantastiske godteriet de lager. Eller hva som helst

"du tar for stor plass, lille Hattifnatt"

Jeg har tenkt ganske mange tanker om den barneskolen jeg gikk på. Jeg har mange gode minner. Og jeg har mange ikke fult så bra minner. Minner om paradishopping i friminuttene. Minner om musikktimene, med den strenge musikklæreren med den dårlige ånde, men som hadde timene jeg likevel elsket, Minner om sløydtimene, da jeg fikk høvle, pusse, tegne med svipenn. Minner om de timene han lot sløyd være sløyd, og heller fortalte oss om krigen han opplevde som barn i Finmark.

Da jeg atter stod foran skoleporten på første skoledag i august i fjor, denne gangen med min egen seksåring i hånda som dagens hovedperson, var det likevel tvingende nødvendig å anstrenge seg for å ikke miste fokus. Pust med magen nå. Slapp av. Du er voksen, ta deg sammen. Det handler ikke om deg. Du ruler. Du er voksen. Du er kul. Du er råkken råll. Dette fikser du. Du er ikke lille Hattifnatt lengre. Du er voksen. Dine ord teller. Dine meninger blir hørt. 

Her på denne skolen skulle jeg altså sette igjen min dyrebare seksåring. Gullet mitt, klompen min, kråka mi, lille lykketrollet mitt,smurfen min, nissemor.. Kjært barn har mange navn. Her på denne skolen hvor jeg fikk høre at jeg tok for stor plass. Hvor jeg fikk høre at jeg snakket for lavt, at jeg snakket for høyt, at jeg var for stille, men at jeg likevel tok for stor plass. Her fikk jeg høre at når jeg ble slått til av noen gutter så var det bare fordi de likte meg. Her fikk jeg lære meg at mine grenser var til for å ikke respekteres. Det høres unektelig brutalt ut. Men hvordan ellers skulle jeg tolke det? Jeg var et barn den gangen. Jeg var et barn på en barneskole den gangen jeg fikk vite at når buksa mi ble trukket ned så de andre kunne le av meg, så var det ingenting å bry seg om. Når de brettet opp genseren min for å flire av mine manglende pupper, så var det bare en bagatell og lett flørting. Når de siden kløp meg så jeg fikk dritvondt i de smått begynnende puppene, så var det også bare flørting. At de kunne ture frem med kroppen min som de ville, at de kunne le av meg når jeg ble opprørt. Dette lærte jeg meg, på skolen hvor barnet mitt nå går. 

Jeg lærte også at jeg ikke skulle være sur. Jeg lærte å heller smile tilbake enn å ta igjen. Jeg lærte meg å bite i meg sinnet mitt. Jeg måtte lære meg å tåle ting jeg virkelig håper at mine barn slipper å måtte tåle.Jeg lærte meg at utestengelse er greit. Jeg lærte meg at læreren som mobbet satt trygt i jobben sin. Jeg lærte meg at det var helt ok for en voksen lærer å få utvalgte elever i klassen til å tynes til bristepunktet. Mer enn en gang. Selv minnes jeg bare en eneste time hvor jeg var den som hikstet hele timen. Forbrytelsen? Jo, jeg hadde en tyggis i munnen. Det var ikke lov. Jeg kan komme på minst ett par som ble ydmyket av henne under alles påhør mer enn en gang. Og jeg kan ikke minnes at hun fikk refs eller korreks en eneste gang. 

Sinnet mitt rettet jeg etterhvert innover mot meg selv. Det var ikke lov til å reagere, da tok jeg for stor plass. Det er ikke noe jeg har funnet på, det er sånn det var. Det var det jeg ble fortalt. Av min kjære lærer. Som heldigvis ikke jobber lengre på skolen. 

Som trettenåring rykker man videre i skoleløpet. Så også jeg. Til ungdomskolen.

Omsider vekk fra dette trakasserende åket av en lærer, til nye jaktmarker. Jeg var en usikker skygge av den munnrappe småskolejenta jeg en gang var. Ikke noe uvanlig med det, de fleste tenåringer synes livet er vanskelig og tidvis noe drit. Og usikre vesen er enkle å heve seg over. Iallfall usikre vesen som har lært seg at hun aldri skal ta igjen eller si ifra. Usikre vesen som heller ikke denne timen slipper unna hånlatteren når hun regner feil på mattestykket. Usikre vesen som bare finner seg i at brillene blir ødelagt av slaget hun får i ansiktet, midt i en mattetime. Men når læreren er vitne til det hele, men likevel unnlater å si noe til den sikkert like usikre jyplingen som slo, spinner muligens små usikre vesen videre i sitt eget konstruerte verdensbilde. Lange tråder i sølv og gråtoner tar tak, og trekker i Lille Usikre Menneskebarn. Enhjørningstøvet, drømmene, magien, forsvinner gradvis, til det er østenfor sol og vestenfor måne. Usikre vesen velger kanskje en av to. Å angripe andre, for å hevde seg selv, eller å bli angrepet, uten å ta igjen. Og når sinnet må få utløp et sted, var det lett å angripe en som aldri tok igjen. Selv om sårene ble ens egne. Å, Lille Usikre Mennekebarn. Hvorfor vil du seg selv så vondt? 

Lillle Usikre Menneskebarn kunne leve i to verdener, samtidig.  Først i det små, usynlig som bare det. Subtilt i det lengste. Men jeg mistet gradvis taket. Og skuffet både meg selv og andre. Gang på gang

Og summen. Den strever jeg fremdeles litt med. Gudene skal vite at det smeller kraftig når jeg krangler med mannen. Jeg er slett ikke alltid like tålmodig som jeg vet at jeg bør være med ungene mine. Men sånn ellers er jeg livredd for å bli sint. Jeg har ofte gått med på ting jeg ikke er helt komfortabel med, fordi jeg har trodd at det forventes av meg. Jeg har ofte føyd meg etter andres ønsker og meninger, for å unngå eventuelle ubehageligheter. Sinte folk skremmer meg. Diskusjoner prøver jeg å unngå i det lengste. Jeg skal ikke legge all skyld på skolen. Selvsagt ikke, det blir for enkelt. Men jeg frikjenner den heller ikke. Og jeg måtte bli voksen før jeg greide å redde lille Usikre Menneskebarn  fra kulden

Jeg ønsker meg skiglade barn

Er det noen som har tips? Våre skiturer er ikke så mange i tallet. Det skyldes delvis snøfattige vintre, delvis mangel på passende utstyr den ene uka snøen ligger ad gangen, og når vi omsider har fått handlet passende (brukt så klart!) ski, sko og staver så har snøen smeltet eller regnet bort. Så daler det ny snø, og vi kommer oss ut. Ikke knirkefritt, ungene trues nærmest bort fra nettbrett (mm, nettbrett, har ikke apple i mitt hus) eller puslespillene eller vha de nå en bedriver tida med. Nå ska vi kose oss dere. Fra huset vårt er det ca femti meter til skiløype. Relativt flatt underlag er det også, så hver bidige gang tenker jeg at dette bør jo gå bra? Mannen er pakkesel, med kakao og matpakke i sekken. Alt ligger til rette for en trivelig tur. Fy søren for en knakende flott kjernefamilie vi er. Røde roser i kinnene, ski på beina. Osv osv

Men ca hver bidige gang så skjærer det seg! Ene ungen faller og blir liggende akkurat lenge nok å hyle til at hun forbanner snøen og alt dens vesen. Den andre ungen er livredd for alt av bakker, oppover er for slitsomt, og nedover er for skummelt. Vi kjører med hver vår unge mellom beina, og forsøker å legge inn kakaopausen i det rette øyeblikk. Men uansett hvor mange meter vi har kommet oss (tror rekorden er to hundre) så rekker de alltid å surne! Vi har sittet rett i veiakanten med kakao, for å liksom bevare humøret. En hyler. En sutrer. En kjefter. Innen vi kommer oss hjem er vi utslitte hele gjengen. Jeg er sur og vrang, mannen er sur, og ungene er like sure og samtlige trenger pledd, alenetid, modern trenger uante mengder sukkersubstanser for å i det hele tatt bevare en siste rest av menneskelighet og moderkjærlighet.

Skiglede ass. Hvordan makter andre foreldre å skape det? Ikke søren om mine unger er født med ski på beina. Neste år tror jeg vi kjører skikurs. Jeg eier ikke tålmodighet nok til å lære ungene mine skigledens kunst. Kjære mamma, hvor fikk du motet til å dra med deg tre unger, først på buss og deretter på skitur, med svære bakker. En unge mellom beina og to i armene. Hvordan i alle dager fikk du det til? Hvordan greide du å bevare roen og ikke minst tålmodigheten og vettet? Jeg har ingen minner og kjefting og bannskap på min egen barndoms skiturer, men jeg er stygt redd for at mine barn har det. Og jeg har bare to. Og skiløyper rett bak huset. 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017